PETER WESSEL BLIR TIL TORDENSKJOLD
Høsten 1710 kom han inn på Søkadetakademiet, og dermed fikk han det teoretiske grunnlaget han trengte for å gjøre karriere i marinen. Danmark-Norge var nå for alvor innblandet i Den store nordiske krig, og karrieremulighetene i marinen var blitt meget bedre. I 1711 ble han beordret til tjeneste som nestkommanderende på fregatten Postillon, og i juli gikk han opp til prøve for eksamenskommisjonen. Det gikk så godt at han ble utnevnt til sekondløytnant og avanserte forbi fjorten andre kandidater med lengre ansiennitet. Deretter skjøt karrieren fart for alvor. Han var snart 21 år gammel. Peter Wessel utførte en rekke oppsiktsvekkende bedrifter, og han raste forbi sine samtidige på karrierestigen, til manges store ergrelse. Dette maktet han utelukkende på grunnlag av dyktighet og dristighet, for som vanlig borger hadde han ikke de fordelene og kontaktene et adelskap kunne gi. Han nølte ikke med å gi seg i kast med sterkere fiender og gikk seierrik ut av mange oppsiktsvekkende bataljer. Ved siden av å kunne sitt sjømannsfag ut og inn tok han egne initiativ på tvers av den gjeldende doktrinen om ikke å gi seg i kast med fienden med mindre han var overlegen i styrke. Han nølte heller ikke med å tøye eller omgå ordrene om han fant det nødvendig. Fienden så på ham med både frykt og respekt, men han skaffet seg også motstandere på hjemmebane gjennom sine rekordartede opprykk. Peter Jansen Wessel ble opphøyet til adelsstanden 24. februar 1716 for det som trygt kan kalles embetsfortjenester. At en sølle fregattkaptein ble adlet tør være en sjelden begivenhet. Det var gått fort, for det var under seks år siden han var kadett, men det var ikke kommet av seg selv. Han visste hva han var god for, og han hadde sendt kong Frederik den fjerde en malende søknad om å bli begunstiget i oktober året før, og han hadde holdt saken varm under samtaler med kongen. Det var slik han fikk navnet Tordenskjold, et krigersk navn som beskrev virksomheten hans godt. Navnet har en onomatopoetisk kvalitet, vi kan praktisk talt høre kanontordenen gjennom de tre århundrene som er gått. Det tok ikke lang tid før han fikk anledning til å bekrefte at opprykket var berettiget.
DEN STORE NORDISKE KRIG OG DANMARK-NORGE
Vi er kommet til vinteren 1716, og Norges skjebne ligger i vektskålen. Sveriges store krigerkonge Karl den tolvte hadde så godt som utarmet landet sitt gjennom uopphørlig krigføring, landet var tappet for økonomiske og menneskelige ressurser etter mange års utmattende felttog over store deler av Europa. Karl var blitt konge som 15-åring i 1697. Sverige var da en nordeuropeisk stormakt som hadde herredømme over ressursrike områder i Baltikum og rundt Østersjøen. Men da Sverige fikk en guttunge på tronen så landene sin sjanse til å kvitte seg med det svenske overherredømmet. Krigen brøt ut i februar 1700, da Polen-Sachsen gikk til angrep på Riga i Livland (Latvia), som Sverige hadde, og i mars gikk Danmark-Norge under kong Frederik den fjerde til angrep på hertugdømmet Holstein-Gottorp, Sveriges allierte, som truet Danmark fra sør. Men der gikk vår felleskonge på et solid nederlag. Kong Karl gikk i land på Sjælland og beseiret sin fetter Frederik, som måtte gå med på en ydmykende fred. Kong Karl viste seg å være et militært geni og utførte en rekke imponerende militære bedrifter i årene som kom, men selv han møtte veggen til slutt, blant annet etter felttoget i Russland og nederlaget ved Poltava i Ukraina 1709. Han endte opp med å sitte i landflyktighet i Tyrkia i fem år. Etter at Sverige var blitt svekket så kong Frederik sin sjanse til å gjenerobre de tapte provinsene i Skåne som hadde skiftet eier flere ganger i årenes løp, og gikk i land med en hær i 1709. Den som hadde kontrollen over områdene på begge sider av Øresund hadde store økonomiske, politiske og militære fordeler. Men det gikk ikke bedre for vår felleskonge denne gang heller. Han tapte for den svenske hæren under feltmarskalk Magnus Stenbock, og det førte til at Danmark-Norge for alvor ble trukket inn i Den store nordiske krig, og vi kom ikke ut av den før i 1720. Da hadde kong Karl den tolvte vært død i to år.
ANGREPET PÅ NORGE
Etter å være kommet tilbake til Sverige i desember 1715 etter en dristig og farefull reise gjennom Europa, bestemte kong Karl seg for å innta Norge. Han hadde ikke vært i hjemlandet på over 15 år, så det gikk fort i svingene. Men først hadde kongen forberedt et angrep med 40000 mann mot Danmark over isen i Øresund i januar 1716, men en storm brøt opp isen, så angrepet falt i fisk. En ny slagplan måtte raskt utarbeides, og valget falt på Norge som var den svakeste delen av dobbeltriket og derfor ble ansett for å være enkelt å erobre. Men felttoget var dårlig planlagt, og hensikten med det er aldri blitt helt klarlagt. Kongen hadde ikke for vane å betro seg til andre om hensiktene sine eller å overføre tanker og planer til papiret for ettertiden, og han trosset råd fra offiserene sine om å bruke mer tid på bedre planlegging og utrustning. Muligens ville han kompensere for tap av landområder i øst ved å ta hele eller deler av Norge. Greidde han det ville Sverige kontrollere hele den skandinaviske halvøya med en meget lang kystlinje, som for Norges vedkommende var isfri om vinteren med åpen vei til resten av verden. Innmarsjen begynte 8. mars 1716 fra Värmland med en styrke på 3000 mann ledet av kongen selv, og med en styrke på 4000 mann under generalløytnant Carl Gustav Mörner som gikk inn fra sørøst i trygg avstand fra den slagkraftige Fredriksten festning i Fredrikshald (Halden). ”Mens Sverige er på randen av indre sammenbrudd proklamerer den halvgale krigerkongen: Jag skall slå dom och de kunna mej ej motstå – de måste falla under mina fötter. Jag skal sönderstöta dom som stoft för vädret, bortkasta dom som träck på gatorna...”. Slik beskrives kong Karls formålsparagraf for angrepet på Norge i Tordenskjold, Peter Wessel og hans tid av Per Eilstrup. Og det så ikke lyst ut for den underlegne norske hæren. Den norske regjeringskommisjonen, Slottslovkollegiet på Akershus festning, retirerte til Drammen, og de norske styrkene ble trukket ut av Christiania og innover i landet da svenskene nærmet seg. Mange av borgerne flyttet ut i omegnen. Den nesten folketomme byen ble inntatt 22. mars, men ikke Akershus festning. Svenskene manglet kraftig beleiringsskyts så festningen ikke bare holdt stand, men den bombarderte de svenske styrkene så iherdig og effektivt at erobringen av festningen gikk i stå. Det ble livsfarlig å oppholde seg i gatene, og kong Karl unngikk så vidt å bli drept da han var ute på rekognosering, mens sidemannen ble drept. Det samme skulle gjenta seg i Fredrikshald under angrepet på Fredriksten festning i juli. Kongen levde farlig. Han likte å være med der kampene foregikk, og han hadde vært i livsfare minst to ganger under marsjen mot Christiania. Den 19. mars, elleve dager ut i felttoget, hadde kong Karl rekvirert beleiringsskyts fra Göteborg for erobringen av Akershus festning mens han var i Hølen på vei mot hovedstaden. Det viste seg å være i seneste laget. Transport langs landeveien hadde vært det tryggeste, men det som var av veier var ufarbare i vårløysinga, og isforholdene i Kattegat, langs østfoldkysten og innover i Christianiafjorden gjorde sjøtransport umulig. Kongen ga derfor ordre om at transporten skulle gå langs kysten så snart isen gikk opp og i mellomtiden lagres i Strömstad for nærmere ordre.
Dette kartet viser området rundt Kvadraturen i Kristiania i1890, med Akershus festning og gatekryssene med de to kanonkulene. Kong Karl opprettet hovedkvarteret sitt i Vognmannsgata i Vaterland, der Plaza hotell ligger i dag. I 1890 og til utpå1960-tallet var ikke gateløpene vesentlig forskjellig fra i 1716, men i dag er området fullstendig forandret og ugjenkjennelig
To av kanonkulene som ble skutt fra festningen eksisterer fremdeles. Den ene er murt inn i veggen til Forsvarets personelltjenester på hjørnet av Skippergata og Rådhusgata, og den andre i veggen til det tidligere hovedpostkontoret på hjørnet av Tollbugata og Dronningens gate. Den må ha sneiet taket på den gamle krigsskolen fra 1640-tallet som fremdeles ligger på den andre siden av Tollbugata i nummer 10. Begge kulene er overført fra bygninger som lå der tidligere, henholdsvis Restaurant Guldfisken og Katedralskolen. To av kanonene som sto på festningen i 1716 eksisterer også, de såkalte ”villmennene” som sto på Escarpe du Nord, Skarpenord bastion ved Kontraskjæret i 1716. De var blitt overført fra Bohus festning da Sverige overtok Bohuslän i 1658. De er 18 punds bronsekanoner som godt kan ha avfyrt de to kulene som sitter murt inn i veggene sine. I dag ligger de på lager, og er erstattet av to nyere bronsekanoner fra 1760-tallet.
Til venstre kanonkula i veggen til Forsvarets personelltjenester, til høyre den som er innmurt i veggen til det tidligere Hovedpostkontoret. Kulene kan være 18-punds. Nedenfor en av ”Villmennene” fra Akershus festning til venstre, og en av de nyere bronsekanonene. Den kan se ut til å være siktet inn mot Domkirken, der svenskene hadde en kanonstilling
KONG KARLS NEDERLAG OG RETRETTEN
De norske styrkene førte en nærmest genial defensiv taktikk. De ble meget dyktig ledet av den norske øverstkommanderende, generalløytnant Heinrich Berthold Lützow, og utnyttet terreng og klima til det ytterste. De bet langt bedre fra seg med sin geriljataktikk enn den svenske krigerkongen hadde tenkt seg. Det norske etterretningsapparatet med ”kunnskapsmenn” (og -kvinner) og skiløperpatruljer arbeidet under hele krigen så effektivt at svenskene ikke kunne gjøre særlige bevegelser uten at den norske militære ledelsen fikk rede på det og kunne innrette seg deretter. Den svenske hæren led en rekke ydmykende nederlag, blant annet ved Norderhov og skansen ved Hjellebekk, som beskyttet Drammen og Slottslovkollegiet. Ved skansen på Bakås ved Ellingsrud utenfor Christiania kom det til mislykkede angrepsforsøk, og ved Gjelleråsen ga de opp og gjorde vendereis før det kom til kamphandlinger. De led også to nederlag ved Moss.
Gjelleråsen skanse, der svenskene trakk seg tilbake uten kamp, og minnesteinen over begivenhetene våren 1716. Området var av hensyn til oversikten snauhogd, og det var enkelt å følge de svenske styrkenes bevegelser herfra. Svenskenes hensikt hadde vært å følge den gamle kongeveien over Gjelleråsen og videre ned den nåværende Groruddalen til Christiania, men på hver side av den smale veien var det bygd voller som var bemannet med norske styrker, så de ville ikke kommet langt. Foto av Aud Vangen Røed 1992
Terrenget og klimaet ble for vanskelig selv for de fryktede karolinerne, som var mer vant til kamp i åpent lende, men det sørget de norske styrkene for å unngå. Nordmennene kontrollerte området mellom de svenske troppene og Sverige, og det ble umulig å bringe inn forsterkninger og forsyninger, og fra det utarmede okkuperte området var det lite å hente. I slutten av april begynte kong Karl å trekke seg sørover med sine karoliner, og 30. april forlot han Christiania. De hadde fått grundig bank av de patriotiske norske amatørsoldatene i legdehæren, som ble godt hjulpet av bøndene og borgerne i Christiania, Drammen og Fredrikshald, og ikke minst de klimatiske forholdene i det ulendte landet vårt.
OPPTAKTEN TIL SLAGET I DYNEKILEN
Det var egentlig nå grunnlaget for slaget i Dynekilen ble lagt. Etter freden i Roskilde i 1658, der Bohuslän ble avgitt til Sverige og vi mistet vår sørligste befestning, Bohus festning, var Fredriksten festning i Fredrikshald den viktigste hindringen mot en fiendtlig innrykning fra sør. Den var et helt moderne og godt utrustet festningsanlegg der den lå nærmest uinntakelig på en stupbratt klippe og kontrollerte hele omlandet. Den som ville forbi den veien måtte ta lange omveier i det uveisomme terrenget. Festningen truet og vanskeliggjorde dermed de svenske forbindelseslinjene til og fra hjemlandet, og for å trenge inn i Norge sørfra gjennom Bohuslän med tilgang til kysttransport måtte man nøytralisere og kontrollere Fredriksten. Den kunne omringes men ikke erobres uten videre, for det kunne ikke gjøres uten tilstrekkelig beleiringsskyts og grundige forberedelser.
MOT FREDRIKSTEN
Til tross for, eller kanskje på grunn av det ydmykende tilbakeslaget, ga kong Karl seg ikke uten videre, men fiaskoen må ha gått sterkt inn på ham. Det var mange år siden han hadde kjent gleden ved en militær seier. Selv om svenskene ikke hadde egnet skyts ville kongen likevel forsøke å ta den irriterende festningen mens han likevel var der. Kontrollerte han den ville veien inn til Norge ligge åpen for senere framstøt, men det lette feltskytset dugde ikke overfor Nordens sterkeste festning. Han satte i gang angrepet på Fredriksten natt til 4. juli. Han hadde håpet å trenge inn i festningen ved bruk av list, men porten ble slått igjen foran nesen på de svenske styrkene. Dette angrepet utviklet seg i stedet til en blodig og tapsbringende affære og må karakteriseres som improvisert og dårlig planlagt. Av angrepsstyrken på 1500 mann ble 500 drept.
Fredriksten festning ser truende ut i nattemørket. Tre ganger tidligere, i 1658-60, hadde svenskene forgjeves forsøkt å ta den. De skulle mislykkes både i 1716 og 1718
Festningen og innbyggerne i Fredrikshald forsvarte seg med nebb og klør, og borgerne satte fyr på byen sin. Den sto i brann i flere dager, og det ble helt umulig å oppholde seg der. Til og med kongen var i livsfare. Svenskene sto bokstavelig talt på bar bakke, og det syntes som om de hadde oppgitt planene om å erobre festningen. Det er dette Bjørnstjerne Bjørnson beskriver i fjerde vers av nasjonalsangen Ja, vi elsker:
Visstnok var vi ikke mange, men vi strakk dog til, da vi prøvdes noen gange, og det stod på spill, ti vi heller landet brente enn det kom til fall, husker bare hva som hendte nedpå Fredrikshald!
Men hadde ikke kong Karl hatt slikt hastverk kunne det endt annerledes. Han var klar over at han ikke hadde tungt nok skyts til å ta festningen gjennom beleiring på tradisjonelt vis, men samtidig var han oppmerksom på at det han trengte ikke befant seg langt unna, verken i tid eller avstand. Skytset han hadde rekvirert fra Göteborg 19. mars var ankommet og hadde ligget og ventet på forholdsordre i Dynekilen et lite stykke nord for Strömstad en stund. Han hadde til og med vært der og godkjent lagringen og uttrykt tilfredshet med situasjonen, og det var kommet transporter med utstyr og forsyninger siden den gang. Det er bare drøye 25 kilometer fra Dynekilen over land til Svinesund og inn eller langsmed Ringdalsfjorden til Fredrikshald. Vi kan undre oss over at en så erfaren kriger innlot seg på et så hastverkpreget angrepsprosjekt. Hadde han mistet hodet etter det uventede nederlaget i Øst-Norge og helt sett bort fra det beleiringsskytset som hadde vært så viktig for erobringen av Akershus festning?
BELEIRINGSSKYTSET VAR IKKE LANGT UNNA
Den første transportflåten med skyts, forsyninger og annet utstyr var gått fra Göteborg 15. april under schoutbynacht (kontreadmiral) Olof Knape som i 1715 var blitt adlet med navnet Strömstierna. Det var blitt rekvirert femten lasteskip i Göteborg til eiernes iherdige men fånyttes protester. Det ble vist til at kongen trengte dem, og det samme gjaldt proviant og annet utstyr som ble skrapt sammen fra hele kystområdet, ikke uten problemer. Mye tyder på at svenskene var ganske lei alt som het krig etter seksten vanskelige år. Transportskipene ble ledsaget av flere orlogsskip, blant annet skjærgårdsfartøyer som galeier og stykkprammer. Galeiene var rofartøyer rigget med latinerrigg, og stykkprammene var ikke prammer slik vi forstår det, men kraftig bestykkede skip som enten var spesialbygget med lav rigg eller nedriggede og nedskårne fregatter, som den tidligere fregatten Stenbocken. Den var blitt redusert med ett dekk og hadde bare undermastene og underseilene stående. De kunne bli bygget med flat bunn for å være spesielt gruntgående. Denne transporten beregnet for Christiania hadde Tordenskjolds overordnede, viseadmiral Christian Carl Gabel i den dansk-norske nordsjøeskadren forutsett, og han ventet på den. Gabel ble på et tidspunkt underrettet om at det lå flere skip i Dynekilen, men at de for det meste var hollandske og engelske, så han forbandt dem antakelig ikke med de svenske transport- og orlogsskipene de ventet på. Det er aldri blitt fastslått hva utenlandske skip gjorde i en slik avkrok. Riktig nok er havnen godt beskyttet i dårlig vær, men det var ingen handelsvirksomhet der som krevde anløp av fremmed tonnasje, for etter den dansk-norske avståelsen av Bohuslän i 1658 hadde ikke bohuslänningene lov til å drive handel med utlandet, underpriviligert som de var. Det innebar også en stor risiko å ligge sammen med svenske orlogsskip som man måtte regne med kunne bli angrepet når som helst. Gabel skrev også ved en anledning at han holdt svenske styrker innestengt i kilen sammen med de utenlandske skipene, men muligens var han et offer for desinformasjon fra svensk side. Informasjon reiste langsomt og upålitelig i de dager, og mye var usikkert. Det er flere uoverensstemmelser i kildene når det gjelder de svenske transportene med skyts og forsyninger, som kanskje gikk i så mange som fire omganger, og det er vanskelig å danne seg et eksakt bilde av begivenhetenes gang og rekkefølge. Felles for alle transportene var at de måtte gå så ubemerket som mulig for ikke å bli oppdaget av fienden, tett langs kysten og innaskjærs, og dermed måtte de bruke lang tid.
TREFNINGEN VED STYRSÖ
I slutten av april var Strömstiernas transportflåte kommet til Nordre Bohuslän. Flåten la seg for anker ved Styrsö rett sør for innseilingen til Strömstad, og kontreadmiralen fikk beskjed om at angrepet på Akershus festning sto i stampe. Kongens ordre var gått ut på at utstyret skulle lagres i Strömstad inntil videre, men samtidig ble Strömstierna klar over at viseadmiral Gabels eskadre lå og krysset i farvannet, så en ferd videre nordover mot Christiania hadde ikke vært forsvarlig uansett. Gabel fikk beskjed om den svenske flåtens ankomst, og forberedte et angrep med en styrke på seks skip under kommandør Johan Wibe. Tordenskjold var med på sin fregatt Hvide Ørn. De fant svenskene ved Styrsö og gikk til angrep, men det var vanskelige manøvreringsforhold, med sterk strøm og så trangt og grunt at det ikke var mulig å komme nær, så det ble en kanonduell på langt hold. Men svenskene hadde fordelen av svært skyts på opp til 36 pund med lang rekkevidde, og de anrettet en god del skader på fienden, deriblant på Tordenskjolds eget skip som måtte trekke seg ut av kampen. Strömstierna forsvarte seg med stor dyktighet, og den 3. mai trakk svenskene seg taktisk klokt mer innaskjærs. Viseadmiral Gabel vurderte det slik at hans mer dypgående skip ikke kunne følge etter i det trange og grunne farvannet, og kamphandlingene var over for denne gang. Én kilde nevner ikke Styrsö i det hele tatt og hevder at svenskene gikk direkte til Dynekilen i slutten av april, en annen sier at de ”gjorde vendereis ved Styrsö og satte kursen hjemover” til Göteborg for å vente på sommer og bedre føre langs landeveien. Der skal i følge samme kilde Strömstierna ha ventet helt til begynnelsen av juli før de dro nordover igjen og nådde Dynekilen 5. juli. Den korte seilingstiden, tre-fire døgn, virker nokså usannsynlig fordi den første forsiktige og omstendelige turen hadde tatt fjorten dager. Det er tvilsomt om svenskene ville vendt helt tilbake til Göteborg med fullastede skip når de var så nær målet etter å ha brukt fjorten nervepirrende dager på turen nordover, kaste bort samfulle to måneder uten å foreta seg noe, og så ta sjansen på enda en tur samme vei med fare for å seile rett inn i kanonmunningene på den ventende dansk-norske eskadren.
Området rundt innseilingen til Strömstad. Styrsö ligger ikke langt unna byen, og det er lite sannsynlig at den svenske transportflåten ville seilt helt tilbake til Göteborg etter å være kommet så nær målet. På kartet er Styrsö nesten nederst, litt til venstre for midten
Styrsö ligger rett ved innseilingen til Strömstad og bare drøye 3 nautiske mil (5,6 km) fra byen. En mulighet kan derfor heller være at de etter en stunds gjemsel i det trange farvannet fortsatte inn mot Strömstad mens de var så nær målet, bare en time eller to unna, vel vitende om at den dansk-norske styrken var for dypgående til å kunne følge, og deretter fortsatte til Dynekilen, hvor Strömstierna hadde vært og rekognosert på forhånd. Dette kan passe godt med det en tredje kilde oppgir, at de satte kursen sørover mot Havstenssund, forfulgt av Tordenskjold, som imidlertid ga opp jakten etter en stund, men siden Hvide Ørn var blitt ganske hardt skadet ved Styrsö virker ikke det svært sannsynlig. Så det er mulig at de trakk seg sørover innaskjærs der det er grunt for å riste av seg forfølgerne, og gikk inn i Sannäsfjorden nær Havstenssund. Den har en meget trang innseiling som er lett å beskytte, og med god plass innenfor, for å avvente situasjonen før de seilte nordover igjen. Dette kan ha vært en del av den ”gjemselleken” som endte i Dynekilen. Etter at de var nådd målet kan de ha losset der, og siden returnert til Göteborg etter mer utstyr i én eller flere omganger. Denne bataljen er blitt kalt Trefningen ved Styrsö, og er forholdsvis lite kjent. Den blir ofte forbigått i historisk litteratur, men den var viktig for utviklingen av begivenhetene, blant annet var det den som førte til at Gabel og Tordenskjold innså behovet for gruntgående spesialfartøyer for beskyttelse av Fredrikshald og ødeleggelse av de svenske transportene. Det resulterte i at Tordenskjold måneden etter seilte til København etter galeier og stykkprammer. Men den har bidratt til noe forvirring i historieskrivingen.
SVENSKENE SAMLER SEG I DYNEKILEN
Kildematerialet er uklart om denne fasen av begivenhetene, men det ble til at den svenske transporten la seg i Dynekilen, sannsynligvis via en eller annen omvei. Nøyaktig transportrute og dato kan ikke fastsettes, men i aller gunstigste fall kunne det ha vært i første uke av mai. Valget falt sikkert på Dynekilen fordi stedet lå mer avsides enn Strömstad som opprinnelig forutsatt, den var lettere å forsvare og de kunne ligge der tryggere og mer ubemerket. Om de utenlandske skipene lå der kunne de gjemme seg blant dem for å villede fienden, og noe kan tyde på at det var en vellykket taktikk. Det var kortere vei til flytebrua over Svinesund derfra enn fra Strömstad. Landeveien dit gikk og går fremdeles forbi Dynekilen.
Dynekilen ligger litt nord for Strömstad med nokså urent farvann utenfor, og er en trygg og god havn. Dette kartet er fra 1891, men kan med påpasselig navigasjon brukes den dag i dag. Helt innerst ligger Gedholmen der det svenske batteriet ble anlagt
Noe av utstyret ble fraktet videre over land som planlagt, men det tunge beleiringsskytset ble igjen i Dynekilen, sannsynligvis på grunn av vanskelig terreng og ufarbare veier. Grovkalibret skyts er tungt og uhåndterlig og krever fast underlag, en attenpunds kanon veidde for eksempel tre tonn og ble trukket av åtte hester. Likeledes var det ikke uproblematisk å frakte forsyninger og utstyr på dårlig føre, og en vogn eller slede trukket av et tospann som lastet 340 kilo veide over 500 kilo. Uansett var det ingen hensikt i å frakte dette mot Christiania nå som felttoget var gått i stå og retretten var i full gang, og stedet kunne like gjerne brukes som lagringsplass inntil nærmere forholdsordre forelå. Det gikk en transport med forsterkninger, feltskyts og utstyr inn i Norge over Enningdal den 6. mai, bare tre dager etter slaget ved Styrsö. Den transporten må være kommet fra innlandet. Det er ikke sannsynlig at den kom fra Strömstiernas flåte, selv om han likevel var kommet seg inn til land så raskt. En transport fra Strömstad, Dynekilen eller Sannäs i løpet av et par dager til et sted såpass langt inni landet ville vært tilnærmet umulig slik de topografiske og klimatiske forholdene var. Landskapet er blitt beskrevet som en villmark og brukbare kart fantes ikke. Under felttoget to år etter rotet svenske styrker seg bort i dette området. Ikke en gang i dag er det annet enn snirklete veiforbindelser mellom disse stedene. Det skal også være ankommet en transport til Dynekilen i begynnelsen av juni, og én til 2. juli. Og så, 5. juli, dagen etter angrepet på Fredriksten festning, kom den siste transportflåten, om den nå var ledet av Strömstierna eller andre. Det kan godt være mulig at Strömstierna ledet mer enn én transport siden han var kjent med reiseruten, og kong Karl hadde vært og inspisert styrkene før den siste transporten var kommet, snakket med Strömstierna og uttrykt sin tilfredshet med ham. Det er denne siste transporten som har fått størst oppmerksomhet i skildringene av slaget i Dynekilen, og den er av og til blitt framstilt som den eneste. Alle disse transportene kan tyde på at kong Karl hadde hatt planer om å etablere seg i Norge og sette i gang et større angrep på festningen som et første ledd i et nytt felttog. Til slutt lå en stor styrke samlet innerst i kilen, til sammen minst 29 skip, av disse var 13 orlogsskip med til sammen 111 kanoner. Det hadde tatt sin tid å samle alle disse på ett sted, og det er uenighet blant historikerne om hvor mange skip og kanoner svenskene egentlig hadde, men dette er ikke usannsynlige tall. En kilde oppgir at det var så mange som 44 transportskip, men det spørs om det var plass til så mange i den lille pollen samtidig. Denne uklarheten kan komme av at det ble så mye fram og tilbake med disse transportene, og skip kan være kommet, blitt utlosset og gått igjen, og de utenlandske skipene kan være blitt tatt med i regnskapet. Transportene var foregått langsomt og omstendelig. Strömstierna hadde brukt to uker på strekningen fra Göteborg til Styrsö i april. Distansen seilt utaskjærs er på drøye 100 nautiske mil (nær 200 km). Strekningen målt innaskjærs gjennom sund og bak øyer og holmer er betydelig lengre, og det viser at Strömstierna hadde reist uhyre forsiktig og veloverveid. De lå kanskje i skjul bak en øy når det var som lysest, for sikkerhets skyld. Med tanke på den verdifulle lasten og den respekt og ærefrykt alle hadde for kong Karl er det høyst forståelig. Men fort hadde det ikke gått.
DYNEKILEN
Dynekilen går som navnet antyder som en kile inn i landet mot gården Dyne, den er 3 nautiske mil (5,5 km) lang og bare drøye 50 farbare meter bred på det trangeste stedet Björnsund, og er omgitt av høye og bratte åser på begge sider. Farvannet utenfor er urent med mange holmer og skjær. Dybdeforholdene varierer fra 7 til over 30 meter, men et par steder er det grunner på drøyt 3 meter. Innerst er en langstrakt poll med den lille Gedholmen helt inntil land. På holmen ble det anlagt et kanonbatteri med seks tolvpundere, og det var det eneste landfaste skytset. Det ville ha vært enkelt å stenge kilen med bommer og kjettinger og anlegge flere kanonstillinger, men det ble vurdert at kilens utforming og beliggenhet var sikkerhet nok. I etterhånd virker forsvarstiltakene helt utilstrekkelige, men batteriet på Gedholmen dekket den trange innseilingen, og i tillegg hadde de skytset på skipene og sachsiske musketerer, geværskyttere, som skulle utplasseres strategisk på land. Etter erfaringene ved Styrsö regnet svenskene med at fienden ikke hadde fartøyer som var gruntgående nok til å gå inn i kilen om de skulle driste seg til det, men det hadde Gabel og Tordenskjold tenkt på, de hadde lært av trefningen. Det svenske etterretnings- og rekognoseringsarbeidet må ha vært svært mangelfullt og fantasiløst.
HVOR ER FIENDEN?
Sett med ettertidens øyne kan det virke som om partene hadde mistet kontakten mer eller mindre fullstendig siden sist, men det er neppe sannsynlig at de ikke visste noe om hvor den andre befant seg. Det kan riktig nok virke som om de dansk-norske lederne bare hadde vage oppfatninger om alle transportene og hvor omfattende den svenske styrkekonsentrasjonen i Dynekilen egentlig var, og at svenskene var helt uvitende om faren de kunne bli utsatt for. De burde i det minste vært klar over at Gabels eskadre ikke var langt unna og vært mer på vakt. Så store flåtestyrker burde vært godt synlige, det var ikke lenge siden de hadde hatt nærkontakt, og verken Gabel eller Strömstierna var nybegynnere i faget. Dessuten foregikk dette i et begrenset kystområde med få muligheter til å seile seg bort, mens for eksempel Nelsons jakt i 1805 etter den fransk-spanske fellesflåten under Villeneuve, som ledet opp til slaget ved Kapp Trafalgar, gikk over flere tusen nautiske mil fra Middelhavet til Karibia og tilbake til Europa på åpne havet det meste av veien. At kontakten mellom partene i den konflikten måtte bli mindre enn minimal er lettere å forstå for våre moderne øyne.
TORDENSKJOLD TAR SAKEN
Etter Styrsö hadde Tordenskjold vært travelt opptatt på annet hold og hatt mye å tenke på. Den 23. mai lå han i Stavern med Hvide Ørn, og derfra seilte han til Christiania, der han helt utenom tjenestevei henvendte seg til den norske regjeringskommisjonen, Slottslovkollegiet på Akershus, og understreket behovet for å styrke forsvaret av Fredriksten festning. Svenskene hadde ennå ikke trukket seg helt ut av landet og hadde omringet festningen, og det var en reell fare for at de ville sette seg fast der. Etter å ha slått dem og jaget dem ut av landet kunne det bli aktuelt for den norske hæren å forfølge dem sørover når de retirerte, men da måtte man først drive dem fra beleiringen og beholde kontrollen over festningen. Etter noen nødvendige hvite løgner og uten enhver fullmakt fikk han utvirket en overføring av troppeforsterkninger fra Fladstrand, det nåværende Fredrikshavn. Han hadde på forhånd sørget for sjøverts transport. Fregattkaptein Tordenskjold var ikke redd for å ta styringen når han fant det nødvendig. I begynnelsen av juni seilte han til København for å få Admiralitetet til å dirigere en eskadre med gruntgående spesialfartøyer bestående av stykkprammer og galeier til grensefarvannet, både for å unnsette Fredriksten festning og å forpurre eventuelle svenske planer om å bringe beleiringsskytset mot festningen. Det er vanligvis blitt hevdet at det ikke er dokumentert at Gabel og Tordenskjold hadde konferert om dette og at det var noe Tordenskjold fant på av seg selv, men det virker nokså usannsynlig at de ikke var blitt enige om slike planer etter Styrsö. Det ble neppe tatt referat fra alle samtaler og overlegninger som ble ført, men i verket Den danske og norske Sømagt av J. C. Tuxen, København 1875, heter det at Gabel, etter å være blitt underrettet om at den svenske kongen ventet forsterkninger fra Gøteborg, ”afsendte han Fregatten Hvide Ørn, Kapitajn P. Tordenskjold, der stod under hans Kommando og fra tidligere Tid havde et nøje Kjendskab til Skjærgaarden, til Kjøbenhavn for at hente saadanne bevæbnede Skibe, hvortil der her føltes Trang”. Uansett er det et faktum at begge praktisk talt samtidig anbefalte overfor kongen i København å skaffe til veie et antall stykkprammer og galeier. Den 13. juni fikk Tordenskjold klarsignal til å utruste en ekspedisjonsstyrke bestående av to stykkprammer, to fregatter og tre galeier. Med denne flåten seilte han fra København 2. juli. Så han hadde vært sterkt opptatt etter kampen ved Styrsö. Det er forståelig om han ikke hadde full oversikt over situasjonen i området hele tiden.
Tordenskjolds hurtige fregatt Hvide Ørn, som han hadde erobret fra svenskene i 1715, i kamp med linjeskipet Öland og fregatten Fenix. Han beseiret begge etter overlegen manøvrering. Maleri av C. Neumann
SVENSKENE HADDE LISTET SEG NORDOVER
Den siste svenske transporten hadde sannsynligvis i likhet med de foregående listet seg langs kysten hele veien fra de forlot Göteborg, og i Bohuslän er det nok av øyer å seile bak og sund å smyge seg gjennom helt opp til Havstenssund, et lite stykke sør for Strömstad. Derfra er det mulig å gå gjennom deler av innaskjærsleden og ut ved Strömstad. I dag er deler av denne leden ikke farbar for annet enn småbåter, og noen steder er det så trangt at det er helt usannsynlig at de ville valgt den leden. Mer sannsynlig er at de gikk videre fra Havstenssund og rett opp gjennom Kostersundet. Målet for transportene hadde jo opprinnelig vært Strömstad, men om de fulgte leden inn forbi Styrsö og ombestemte seg da de nærmet seg byen, (”Man besluttede i sidste øyeblikk at gå ind i fjorden Dynekilen ...”), måtte de ha dreid babord og seilt opp Långörännan, så til styrbord rundt det nåværende feriestedet Capri og inn i Dynekilen. Det ville ikke vært noe problem for selv en så stor seil- og åredreven flåte å gå i dette farvannet, og så sent som i januar 1932 seilte kaptein Carl Bäckström sitt femmastede skonnertskip Forest Dream inn til hjembyen Strömstad. Hun var betydelig større enn noen av de skipene det handler om her. Tordenskjold nådde sin stasjon mellom Grisebåene og Nord-Koster om kvelden 7. juli, fem dager etter avgangen fra København. Underveis hadde han hatt en trefning med to svenske småskuter ved Kullen på skånekysten ved utløpet av Öresund, men det forstyrret ikke reisen nordover i vesentlig grad. Strömstierna hadde brukt fjorten dager på strekningen fra Göteborg til Styrsö i april, og nå brukte Tordenskjolds flåte bare fem døgn på den over dobbelt så lange strekningen fra København til Grisebåene. Det sier kanskje noe om ambisjonsnivået hos kombattantene. I teorien hadde Tordenskjold og den siste transportflåten vært i samme farvann til nesten samme tid. Men han hadde holdt god avstand til den fiendtlige kysten etter Øresund, ikke fordi han var redd fienden, men fordi alle fartøyene hans ikke var like manøvrerbare og sjødyktige, særlig stykkprammene og galeiene med sine begrensede seilegenskaper, og det hadde vært friskt vær under deler av reisen. Det er alltid betryggende å være et godt stykke til havs for å ha armslag og for ikke å komme på en legerval, dvs å bli liggende med land i le under pålandsvær. Det kan være hardt nok vær i dette farvannet selv midtsommers, jfr. lasteskipet Langeland som gikk ned i Kostersundet sommeren 2009. Han gikk helt sikkert vest for Ursholmen og Syd-Koster, og da kom han rett på ankerplassen mellom Grisebåene og Nord-Koster. Selv om det var lyst nesten hele døgnet er det egentlig ikke så underlig at de to flåtene ikke observerte hverandre. Vi kan være overbevist om at svenskene gjorde det de kunne for å unngå å bli oppdaget og holdt skarp utkikk etter fienden, særlig fantomet Tordenskjold. Det er blitt hevdet at Tordenskjold var blitt underrettet av sine svenske kontakter om at den siste svenske transporten var gått inn i Dynekilen 5. juli, likeledes at han fra Søndre Sandøy i Hvaler hadde observert transportflåten, men det er tvilsomt, fordi den først i siste liten hadde bestemt seg for å gå forbi Strömstad og velge Dynekilen, dit den var ankommet to dager før Tordenskjold kastet anker.
TORDENSKJOLD TAR EN SJEFSAVGJØRELSE
Om kvelden 7. juli gikk Tordenskjold med sin eskadre til ankers i rolig og pent vær mellom Grisebåene og Nord-Koster. Viseadmiral Gabels hovedstyrke lå oppe ved Larkollen sør for Moss. Gabel hadde tidligere antatt at svenskene var gått til Dynekilen istedenfor Strömstad ut fra de opplysningene han da hadde, og dette synet hadde også Tordenskjold. Men situasjonen var uoversiktlig, og mye uforutsigbart kunne skje. Hans instruks gikk ut på at han skulle seile opp til Gabel når mer konkrete opplysninger forelå, og så skulle de legge en slagplan. Men med ett begynte det å skje noe. Noen gaster fra orlogsskipet Fyen som var ute og fisket i nærheten, kunne opplyse om at det lå en stor svensk transport- og orlogsflåte i Dynekilen, til dels nylig ankommet. Det viste seg at det lå dansk-norske orlogsskip under kommandør Johan Wibe ved Makøy på Nordre Sandøy innerst i Sekken, 10 nautiske mil (18,5 km) nordøst for Tordenskjold ved Grisebåene. De tilhørte den flåten som hadde kjempet ved Styrsö, og der oppe hadde de ligget siden den gang, men de var ikke direkte involvert i planene vedrørende de svenske transportskipene i denne omgang. Der om bord var stemningen åpenbart så tilbakelent at noen kunne ta seg fri og dra langt av gårde for å skaffe kokfisk. Denne eskadren fulgte tydeligvis til punkt og prikke de stående ordrene om ikke å angripe fienden i utrengsmål, så de fisket sikkert i trygg forvissning om at de overholdt Admiralitetets instrukser. Instruksene var for øvrig ikke mye ambisiøse. Eskadren skulle kontrollere innseilingen til Svinesund og Fredrikshald og ellers ikke foreta seg noe offensivt. Det skulle vært artig å vite hva Tordenskjold syntes om denne tilsynelatende så usannsynlige situasjonen. Kanskje han så det absurde i det hele og smilte i skjegget.
Området der dramaet utspilte seg. Grisebåene nede til venstre, med kort vei til Dynekilen. Utsnitt fra et kartverk målt opp i perioden 1791-1803. Så gode kart fantes ikke på Tordenskjolds tid, men det tok ytterligere hundre år før sjøkartene nærmet seg vår tids standard
Tordenskjold hadde jo også sine instrukser, om å gå opp til sin admiral med flåten for å konferere med ham før han foretok seg noe, men nå lå altså fienden et meget kort stykke unna, og ingen visste hvor lenge det ville drøye med å føre beleiringsskytset mot Fredriksten festning, og hvordan vær og vind ville arte seg. Tordenskjold var en sterk tilhenger av begrepet carpe diem, grip dagen. Å benytte seg av en gunstig anledning når den foreligger er meget viktig på sjøen. Og svenskene ante fremdeles ikke at han befant seg i farvannet. Det var ingen tid å miste. Det kunne være Norges skjebne som sto på spill. Når skytset først var over flytebrygga ved Svinesund var det for sent å gripe inn, transportskipene kunne nok erobres eller ødelegges senere, men det ville være av underordnet betydning da. Fra Grisebåene der Tordenskjold lå til Larkollen og Gabel er det drøye 30 nautiske mil (55-60 km) sjøveien. Det ville kunne ta en dags seilas opp og det samme tilbake, eller mer eller mindre avhengig av vær, vind og strøm. Dermed ville svenskene kunne få minst et par ekstra døgn på seg til å losse skytset og sette i gang transporten. Fra ankerplassen og østnordøstover til der innseilingen til Dynekilen begynner, mellom Norr og Sör Hällsö, er det 4,5 nm (8,3 km). Derfra er det 4,75 nm (8,8 km) til innerst i pollen, selve kilen er 3 nm (5,5 km) lang. Tordenskjold var bare noen få timer unna fienden. Han hadde i realiteten ikke noe valg og måtte ta en avgjørelse der og da.
TILFELDIG ELLER PLANLAGT?
Dette er opptakten til en av norgeshistoriens mer spektakulære hendelser, slik den vanligvis er blitt beskrevet og fortolket, men kan det ha foregått så planløst og tilfeldig, nærmest på lykke og fromme som famling i mørke, og gjennom en rekke heldige sammentreff og påfunn fra enkeltpersoner få en så gunstig utgang? Hvordan ville historien ha forløpt om Tordenskjold ikke tilfeldigvis var kommet til å støte på karene fra Fyen som like tilfeldigvis lå og fisket akkurat der og da, og i stedet fulgt ordre og gått direkte opp til viseadmiral Gabel ved Larkollen, eller hatt motvind? Ville norgeshistorien sett annerledes ut om fiskerne hadde halt opp snørene sine og dratt tilbake til Fyen noen timer tidligere? Det kan synes som om ettertiden har frakjent deltakerne i disse begivenhetene enhver evne til å tenke taktisk, strategisk og planmessig. Men kanskje har ettertiden gjort de tilsynelatende så avslappede fiskerne og deres overordnede urett. Fyen og de andre skipene fra Styrsö-bataljen under kommandør Wibe tilhørte viseadmiral Christian Carl Gabels nordsjøeskadre, og han var en erfaren og dyktig administrator og sjøkriger. Etter seieren i slaget ved Kolberger Heide i 1715, der også Tordenskjold hadde gjort seg bemerket, blant annet ved å erobre den svenske fregatten Hvita Örnen, var han blitt forfremmet til viseadmiral og i tillegg utnevnt til kammerherre etter fremragende innsats, og det var en sjelden ære som ikke kom av seg selv. Som leder på høyt nivå var han sannsynligvis mer enn noen annen klar over den strategiske situasjonen og betydningen av å overvåke fiendens bevegelser og stoppe våpentransportene. Slik han hadde plassert styrkene sine kontrollerte han de viktigste innfartsledene. Han selv lå ved Larkollen og kontrollerte innseilingen til Christiania, Moss og Drammen og kommandør Wibe ved Makøysundet dekket innseilingen til Svinesund og Fredrikshald. Kaptein Tordenskjold var underveis fra København med sin flåte, og han hadde som oppdrag å dekke det ganske uoversiktlige farvannet der transportflåten til Strömstad og Dynekilen måtte bevege seg med det for øyet å ødelegge den. Fregattkapteiner fikk ofte ganske frie og selvstendige oppgaver med sine hendige og raske skuter, og det var noe Tordenskjold med sine lokalkunnskaper og utradisjonelle egenskaper var velegnet til. Det var ingen grunn til at det norske etterretningssystemet ikke skulle være like effektivt til sjøs som på land, og det er ikke usannsynlig at Gabel hadde stasjonert Wibe ved Makøysundet både for å kontrollere Singlefjorden, innseilingen til Svinesund og Fredrikshald, og for å rekognosere i det aktuelle farvannet. Og hvorfor ikke sende ut kunnskapsmenn forkledd som fiskere, for hva virker mer tilforlatelig enn det å sitte og fiske og kose seg? Akkurat noe slikt ville vært i Tordenskjolds ånd også. Han var god til å snappe opp nyttige opplysninger på originale måter. Til slik etterretningsvirksomhet var stasjonen ved Makøy godt egnet. Det er mindre enn 1 nautisk mil (1,85 km) over Sekken til det svenske fastlandet, der de kunne komme i snakk med norskvennlig lokalbefolkning, 9 nm (17 km) inn til vepsebolet Fredrikshald, ikke mer enn 3,5 nm (6,5 km) ned til Ledsundet og bare enda en mil til innseilingen til Dynekilen, et par-tre timers seilas eller frisk rotur for spreke karer. Og det er fremdeles gode fiskeplasser både i nærheten av Makøy og i Långörännan, der transportflåtene måtte gå innaskjærs fra innseilingen til Strömstad. De hadde ikke trengt å dra helt ut til Grisebåene for å drive matauk. Opplysningene om den svenske transportflåten hadde Wibes fiskere fått under samtaler ekte svenske fiskere. Det viste seg at karene hans virkelig hadde hatt fiskelykke med svenskepilkene sine! Og da Tordenskjold erobret Carlsten festning i Marstrand i juli 1719 opptrådte han som fisker da han rekognoserte på forhånd. Kanskje han var inspirert av denne vellykkede krigslisten.
HVORFOR GRISEBÅENE?
Farvannet ved Grisebåene bærer sitt navn med rette, det er meget urent, og enhver seilskutefarer vil holde seg langt unna, særlig med datidens mangelfulle sjøkart. Det måtte overordentlig gode grunner til for at Tordenskjold skulle legge seg akkurat der, for eksempel at det var en avtalt møteplass der det var mulig å få ferske rapporter fra Wibes kunnskapsmenn. Det ville vært forståelig om han hadde latt ”deponere” de relativt tungvinne stykkprammene og galeiene der, nær de sannsynlige kampplassene ved eller i Dynekilen, og så selv seilt videre med den raske Hvide Ørn opp til Gabel som avtalt. Men da ville han sikkert forlatt flåten og gått midtfjords vest for Torbjørnskjær, Søstrene og Missingene på et tidligere tidspunkt, mens hans dyktige offiserer ville brakt de andre til ankers ved Grisebåene. Han ville ikke ha spilt verdifull tid ved å ta omveien gjennom det uryddige farvannet ved Koster, Grisebåene og Hvaler hvis det ikke var blitt avtalt å gå innom dette stedet for å få informasjon.
Fra kartverket fra 1791-1803. Farvannet ved Nord-Koster, Grisebåene, Heia og Torbjørnskjær er avmerket meget skisseaktig og uten de detaljene vi er vant med i dag, og det gir ikke et presist inntrykk av hvor urent det er. Det måtte ekstraordinære omstendigheter til for at en seilskuteskipper frivillig skulle legge seg der
Ankerplassen var godt valgt. Posisjonen mellom Grisebåene og Nord-Koster innebar at de var usynlige fra store deler av områdene ved innseilingen til Strömstad, Dynekilen og fastlandet. Kosterbonden, det høyeste punktet på Nord-Koster, rager nesten 60 meter over havets overflate og vil skjule alt og alle som ligger i farvannet vestafor. For en fiende ville det dessuten være umulig å komme på flåten vest- og nordfra gjennom det grunne farvannet som strekker seg fra Grisebåene, forbi Heia og opp til Torbjørnskjær. Dermed var begge flankene og vel så det sikret. Det er sannsynlig at Tordenskjold ved denne anledningen fikk beskjed om angrepet på festningen tre dager tidligere og hvordan det lå an i Fredrikshald. Wibes enhet ved Makøy lå ikke langt unna kampplassen. Kamplarmen fra byen ville vært godt hørbar, og brannrøyken ville synes klart og avsløre at noe dramatisk skjedde. Det hadde ikke vært uoverkommelig å holde seg orientert om situasjonen gjennom kontakt med lokalbefolkningen på norsk og svensk side. Nyhetene ville ha gått ut på at svenskene fremdeles sto ved byen, kanskje for å forberede et nytt angrep ved hjelp av kanonene i Dynekilen. Dette kombinert med kunnskapen om at forsyningsskipene fremdeles lå der med fulle lasterom understreket ytterligere betydningen av å handle raskt og uten å nøle.
VISEADMIRAL GABEL SEILER SØROVER
Om spesielle nye opplysninger ikke hadde foreligget må det antas at Tordenskjold ville ha gått videre opp til Gabel som avtalt, men uten å dra på hele flåten sin. De sannsynlige kamplassene var i dette farvannet, så det ville vært meningsløst å bringe flåten helt opp til Larkollen, selv om ordrene skal ha gått ut på akkurat det. Disse disposisjonene var opprinnelig hovedsakelig beregnet på beskyttelsen av Christiania, men nå var faren over. Det nevnes i en kilde at viseadmiral Gabel ”nettopp hadde dratt sørover til Magø”, en dag eller to før Tordenskjold kastet anker ved Grisebåene, og at ”det var mulig å få kontakt med ham ganske raskt”. Det hadde passet dårlig med ordren om at Tordenskjold skulle seile rett opp til Larkollen for å konferere med Gabel, for da ville han ikke funnet ham der, men om det ikke var skjedd noe i Fredrikshald som fikk Gabel til å gå sørover ville de kunne møtes som planlagt. Det er sannsynlig at viseadmiral Gabel i likhet med Wibe ble underrettet om angrepet på Fredriksten 4. juli av det effektive norske etterretningsapparatet i løpet av kort tid. Det er 65 km over land fra Fredrikshald til Larkollen, så en ridende kurér ville nådd ham med underretninger i løpet av noen timer. Det ville virket overveiende sannsynlig at kong Karl med det aller første ville ta initiativ til å skaffe seg utstyr fra Dynekilen, så Gabel hadde god grunn til å være så nær åstedet som mulig. Trusselen mot Christiania var definitivt avverget, og det ville ikke hatt noen hensikt å ligge ved Larkollen av den grunn. Nå var det Fredriksten det gjaldt, og han hadde kunnet lette anker tidlig neste dag og slutte seg til Wibe ved Makøy kanskje så tidlig som utpå dagen eller ettermiddagen 5. juli. Der ventet de sikkert i spenning på at Tordenskjolds flåte skulle vise seg ved ett av sannsynligvis flere avtalte møtesteder, der Wibes ”fiskere” lå og ventet på ham med siste nytt. Etter at de møtte Tordenskjold tok det bare noen timer til han lettet igjen og dro mot Dynekilen uten noen unødvendig pause. Det tyder på at flåten hans var kampklar fra første stund, og at han må ha vært forberedt på det som var forestående allerede før de kom til Grisebåene. Nå fikk han sannsynligvis klarsignal fra Gabel til å sette i gang etter et kort krigsråd, og han visste hva han hadde å gjøre. I løpet av disse timene ble det sikkert også tid til en gudstjeneste for å be om en lykkelig utgang på det blodbadet de visste de sto overfor. Skipspresten Caspar Bruun, et bysbarn av Tordenskjold, forrettet sikkert med glød og overbevisning, og de som hadde tilbøyeligheter i den retning søkte sikkert kontakt med sin skytsengel. Stort annen beskyttelse mot død og elendighet kunne de ikke håpe på. Stemmer disse opplysningene og teoriene ville de hatt tid og anledning til å få på plass en strategi for å tilintetgjøre Strömstiernas flåte. Denne teorien virker mer sannsynlig enn at det som hendte bare var basert på tilfeldigheter, gjetninger og flaks. Og den kan bekrefte den lokale hvalertradisjonen om at Tordenskjold skal ha observert transportflåten fra Søndre Sandøy, selv om han gjorde det ved hjelp av ”fiskernes” årvåkne øyne. Det er grei sikt fra Søndre Sandøy den korte avstanden over Sekken og til farvannet utenfor Dynekilen. Dette er også en logisk forklaring på hvorfor fiskerne fra Fyen befant seg så langt hjemmefra som de 10 nautiske milene til Grisebåene, der de håpet å få kontakt med Tordenskjold, og hvorfor Wibe og Gabel befant seg der de var. Aktørene i dramaet hadde sikkert mer slingremonn og bedre overblikk over situasjonen enn det som vanligvis er blitt antatt, men de var i tillegg virkelig heldige med vær og vind. Hadde det vært umulige værforhold kunne opplegget sprukket, og da vet ingen hvordan det ville gått.
Utsikten fra Nord-Koster vestover mot Grisebåene, der Tordenskjolds flåte lå 7. juli 1716, klar til å kaste seg over svenskene. Utkikken heter Trygve C. W. Larsen. Foto tatt av Audun Larsen ca 1937
DE VAR IKKE UVITENDE
Disse teoriene er ikke basert på løse antakelser. De kan bekreftes ved det Tordenskjold skrev i et brev til kong Frederik den fjerde 21. juni mens han lå og utrustet flotiljen sin i København, at viseadmiral Gabel ”for rom Tid hafuer forlanget mig til den Expedition mot den Svendske Flotilie og Proviant Skibe for Armen som nylig er tilbagekomen fra Gottenborg nu ved Dyne-Killen beliggende 1 Miil fra Strømstat”. Dette viser at han lenge, og i hvert fall siden Styrsö hadde hatt en stående ordre om å ta seg av den svenske forsyningsflåten i Dynekilen, og at han ikke trengte mer konkrete instrukser. Ordlyden tilbagekomen fra Gottenborg tyder også på at det var gått transporter mellom Göteborg og Dynekilen i mer enn én omgang, og at det ikke hadde vært mulig å holde det hemmelig for fienden. Allerede 19. april hadde viseadmiral Gabel skrevet i en innberetning til kongen i København at han ventet at kong Karl ville få forsyninger og kanoner brakt opp fra Göteborg til beleiringen av Akershus festning, og siden sjøverts transport var eneste mulighet ville det bli behov for stykkprammer i Christianiafjorden for å stoppe transporten, og 6. juni, nesten samtidig med Tordenskjolds anmodning om det samme, skrev han at det var behov for gruntgående spesialfartøyer til beskyttelse av Fredrikshald og for å kunne operere effektivt i skjærgården. Det er overveiende sannsynlig at Gabel hadde sendt Tordenskjold i samme ærend, som oppgitt i Den danske og norske Sømagt. Og endelig, 13. juni, skrev han til kongen at han tenkte å brenne de svenske skipene han holdt innestengt i Dynekilen. Det er i dette brevet han skriver om skipene i Dynekilen at ”de fleste af disse Skibe efter som der dibiteres skall være hollendere og Englendere”. Hva disse fremmede skipene gjorde der og hva som hendte med dem er ukjent, enten seilte de bort i tide eller så var de svenske som hadde seilt under falskt flagg. Det var en gammel krigslist som ikke kan utelukkes helt. Den hadde Tordenskjold benyttet seg av også. De kan ha også vært befraktet av svenskene på kommersiell basis og seilt sin vei etter at jobben var gjort. Det kan kanskje forklare hva de gjorde i en slik bakevje og hvorfor oppgavene over antallet skip varierer slik.
Dynekilen er på det trangeste virkelig trang. Verken den svenske eller den norske flåten hadde mye å gå på under inn- og utseilingen. Ikke underlig at kontreadmiral Strömstierna følte seg trygg der. Foto tatt av Aud Vangen Røed 1993
Uansett viser dette at Gabel, Wibe og Tordenskjold hadde vært oppmerksomme på fiendens bevegelser og tilstedeværelse en god stund, og den trusselen de svenske styrkene i Dynekilen representerte. De hadde tilstrekkelig tid til å planlegge sin vellykkede etterretnings- og kampstrategi. Det de hadde å gjøre var å vente på at tiden skulle bli moden for handling. Møtet ved Grisebåene gjorde at brikkene falt på plass.
SVENSKENE ANER FRED OG INGEN FARE
Tordenskjolds styrke lettet anker ved tre glass på hundevakta (kl. 01,30) 8. juli 1716, på dagen fire måneder etter angrepet på Norge. Det var ideelle forhold med laber bris fra vest, og de satte kursen nordøstover og inn Sekken, der de i følge én kilde skal ha dreid styrbord inn gjennom Ledsundet. I dag er dette sundet nærmest ufarbart, men sundet mellom Ledsundholmen og Bleksundholmen litt lengre ut er godt farbart. Det er logisk nok at han valgte denne veien inn. Om de hadde valgt å gå inn østover mellom Sör og Norr Hällsö og forbi Tjurholmen, der dagens anbefalte led går og slik veivalget er tegnet inn på noen kart, måtte de ha manøvrert mellom holmer og skjær i mer enn 2 nautiske mil ekstra, nå kunne de seile lenger i åpnere farvann. Dessuten kom de inn i krappere vinkel på kilen, mens de om de hadde fulgt leden inn, der det praktisk talt er fri sikt, ville de kunne blitt observert på langt hold. Slik det ble nå kunne de gå i ly av land helt til det stedet selve kilen begynner. Det var et veivalg svenskene sikkert ikke ville ventet av en innkommende fiende. Angriperne visste jo ikke hvor årvåkne svenskene var, men utrolig nok hadde de ikke satt vaktposter så langt ute, så trygge følte de seg der de lå. Ja, denne uforståelige trygghetsfølelsen var så overveldende at mange av de svenske offiserene var gjester i et bryllup på gården Dyne, og andre var på en sammenkomst hos kontreadmiral Strömstierna. De var kanskje blitt lei av oppholdet i kilen og syntes de trengte en oppmuntring. Det hadde vært interessant å vite hvilke sympatier bonden på Dyne hadde. Kanskje var han mer eller mindre bevisst med på å svekke den svenske årvåkenheten ved å gi dem en falsk trygghetsfølelse gjennom særdeles god bevertning og noen ekstra skåler for brudeparet.
SVENSK PASSIVITET OG MANGEL PÅ SAMARBEID
Egentlig burde de så snart som mulig ha satt inn alle ressurser på transport av beleiringsskytset til Fredriksten der deres landsmenn lå og trykket, men angrepet på festningen 4. juli, dagen før den siste transporten var ankommet, var ikke planlagt på forhånd, og det kom nok temmelig overraskende på dem. Det var kong Karl kommet på ”en passant”, i løpet av retretten i Norge, og han hadde ikke for vane å underrette offiserene sine på forhånd om planene han bar på. Men de hadde hatt besøk av kongen i egen høye person, ”der glædede sig over Flotiljens Ankomst, haabede snart at see den i Svinesund og stolede paa sin nye Adelsmand, Strømstjerna”, som det heter i Den danske og norske Sømagt, så det ble antakelig vurdert at det var best å vente på nærmere og forhåpentligvis langt mer konkrete instrukser fra kongen enn et vagt uttrykt håp, uten å ta egne initiativ. Dette viser både at kong Karl visste at det lå våpen og forsyninger og ventet på ham allerede før transportflåtens ankomst 5. juli, og at den ikke var den første som hadde lagt seg i Dynekilen. Det spørs om Tordenskjold hadde vært like passiv og avventende i en tilsvarende situasjon, men han trengte ikke å slite med den handlingslammende respekten og ærefrykten overfor sin konge som svenskene nærte overfor sin egen fryktinngytende kong Karl den tolvte. Det er god grunn til å undre seg over mangelen på kommunikasjon og samarbeid mellom de svenske styrkene som kjempet for livet ved Fredriksten og deres opplagt mer bekymringsløse kolleger i Dynekilen. I Fredrikshald var det gått så hett for seg at en tredel av angrepsstyrken ble drept, og selveste kong Karl ble nesten drept da huset han holdt til i ble bombardert. Hans sidemann general Delvig ble drept av en muskettkule da de var kommet seg ut av det ødelagte huset. Historien fra Christiania hadde gjentatt seg. Det ser ikke ut til at han hadde tatt kontakt med Strömstierna, som han etter eget sigende hadde slik tillit til, for å underrette ham om situasjonen eller be om assistanse, men det er utelukket at bryllupsgjestene ikke hadde oppfattet at det var foregått noe på krigsskueplassen. Inn til kampplassen var det bare 15 km i luftlinje. Kanontorden og røyk fra en by i brann burde i det minste ha fått dem til forstå at noe høydramatisk skjedde og inspirert dem til å undersøke hva som foregikk. En rytter ville tilbakelagt strekningen fram og tilbake på kort tid. Hva tenkte offiserene på mens de var i ferd med å trekke i gallauniform for å gå på fest om kvelden 7. juli? Slik det er blitt framstilt virker det som om de var helt uvitende om eller stilte seg helt likegyldige til det som var skjedd tre dager tidligere. Kanskje de grublet over krigens meningsløshet og lot den gå sin gang uten dem. I stedet var det krigen som oppsøkte dem. De skulle bare visst at Tordenskjold var i ferd med å kaste anker ved Grisebåene mens de var opptatt med å pusse messingspennene på finskoene sine. Mangelen på kommunikasjon og samhandling var fullstendig. Det kostet dem dyrt.
”TORDENSKIOLDS NAVNKUNDIGE TOG PAA DYNEKILDEN 1716 D. 8. IULÜ”
Tordenskjold ble underrettet om denne gunstige situasjonen av norskvennlige fiskere. Det var bare et par generasjoner siden området var norsk, og båndene mellom norske og svenske venner og slektninger var fremdeles sterke. Stemningen mellom bohuslänningene som følte seg undertrykt og de gamle ”storsvenskene” som fremdeles betraktet dem nærmest som fiender, var heller ikke spesielt god. Ingen av Tordenskjolds menn hadde vært der før, men de tok til fange en svensk fisker som hadde loset svenskene inn tre dager tidligere og overtalte ham til å lose dem inn. De var ikke bekymret for dybdeforholdene, for hadde de tungt lastede svenske transportskipene kommet trygt inn kunne saktens de lettere orlogsskipene greie det, og så hadde de jo en lokalkjent los.
Tordenskjolds styrke med latinerriggede galeier og skværriggede stykkprammer under angrepet på Göteborg i 1717. Etter maleri av admiral Jacob Hägg. Flere av fartøyene var med under slaget i Dynekilen året før. Svenskene hadde tilsvarende skipstyper
Da de kom inn i kilen ble Tordenskjold rodd foran for å rekognosere. Først da ble de observert av svenske vaktfartøyer, som trakk seg inn i kilen så fort de vant for å varsle. Svenskene fikk bare én time til å forberede seg på. Da han kom til innløpet til pollen gikk han opp på en knaus på nordsiden der han fikk god oversikt over situasjonen, uten å bli beskutt. Klokka var nå 7. Det han fikk se var nesten for godt til å være sant, for de fleste svenske skipene lå pent fortøyd ved siden av hverandre øst i pollen med akterfortøyninger til land, med det resultat at få av de svenske bredsidene bar på den innkommende fienden. Men han så også batteriet på Gedholmen, og til venstre den kraftige stykkprammen Stenbocken med blant annet ti attenpundere, og de sachsiske infanteristene som var plassert i stillinger på land. Dessuten lå transportflåten der lastet med det beleiringsskytset som var hovedmålet for aksjonen. Alt i alt så situasjonen atskillig lysere ut enn han antakelig hadde forestilt seg. Tordenskjold førte kommandoen fra sin fregatt Hvide Ørn, han hadde med seg fregatten Vindhunden, to stykkprammer og tre galeier. Til sammen hadde de 147 kanoner. 80 % av mannskapene på 931 var norske. Svenskene rådde over stykkprammen Stenbocken, åtte galeier, to sjalupper, en galiot og en kosterskøyte, en lokal båttype som fremdeles er i bruk, alle armert, og et stort antall transportskip. Til sammen hadde de færre kanoner, 111 stykker av forskjellige kalibre, men de hadde kraftigere skyts. De svenske styrkene var på 880 besetningsmedlemmer og en vaktstyrke på opptil 1300 mann. Da han rykket inn gikk Tordenskjold over på stykkprammen Hielperen, og gikk som førstemann inn mot fienden. Svenskene åpnet ild først, og ikke før etter en time, ved 11-tiden, besvarte Tordenskjold ilden da styrkene hans hadde inntatt posisjon. Skuddvekslingen varte i to-tre timer. Den groveste svenske kanonen var 36-punder, og siden datidens artilleripund var på 0,5 kg veide hver kule veide 18 kilo. Slike prosjektiler hadde en forferdelig virkning, ikke bare gjennom sin egen tyngde og gjennomslagskraft, men også på grunn av de dødelige tresplintene og flisene de sendte vilt rundt omkring seg når de traff. Som Tordenskjold selv hadde sagt: ”.... Canonen er det Instrument som temmelig lader se sin Effect hvor den træffer ...”. Dette var i svartkruttets tidsalder, og snart var det ikke mulig å ta nøyaktig sikte i kruttrøyken. Det ble å fyre løs mot der man antok fienden lå, men siden de fleste svenske skipene lå fortøyd ubevegelig til land hadde Tordenskjolds skip en enklere oppgave. Muskettsalvene fra de sachsiske infanteristene var mer til plage enn særlig skade. Ved 13-tiden hadde Tordenskjolds kanonovertallighet avgjort det hele, og svenskene begynte å abandonere skipene sine og rømme i land. Tordenskjolds styrker gikk i land på batteriholmen og ødela kanonene. Kl. 13,15 strøk svenskene flagget og kapitulerte. Kanonilden opphørte. Før de trakk seg tilbake prøvde de å ødelegge skipene sine ved å renne dem på land eller senke, brenne og sprenge dem, og det ble nå en febrilsk innsats for å berge mest mulig av priser og krigsbytte. Dette foregikk til utpå kvelden. Klokka 21 var Tordenskjold klar til å seile bort med byttet sitt, ni orlogsskip og fem skip tungt lastet med kanoner og tilbehør. De resterende svenske proviantskipene gikk opp i flammer, og all mat til troppene gikk tapt.
Svenskene lot seg ikke beseire uten videre. Her er den slagkraftige stykkprammen Stenbocken
En samtidig ”Liste Over de Erobrede Svenske Transport Skibe som blev tagen den 8. Julii 1716 udi Dynekilen” viser at fem stykker ble erobret, og tre som var ”Kommen fra Gottenborg den 5te July” ble ”Opbrendt af de svenske”. En ”Liste Over den Erobrede Svenske Flotillie, som blev Tagen, skudt i siunck, samt Eendehl opbrent den 8. July 1716 udi Dynekilen” viser at ni ble erobret, hvorav fem var ”Kommen fra Gottenborg dend 5. Julij. Fire orlogsskip ”Blef i grund skudt og af Svensken sadt i Brand”. Disse var også ”Kommen fra Gottenborg dend 5. July”. Ved siden av å vise at det på den tiden ikke fantes noen rettskrivningsnormer ser vi at det også var noen skip som var kommet til Dynekilen før den/dend 5te/5. Julii/July/Julij/Iulü. Eventuelle nøytrale skip nevnes ikke, men ut fra samtidige beretninger er det omtrent umulig å fastslå nøyaktig hvor mange skip som egentlig var involvert i kamphandlingene. Tallene varierer fra skildring til skildring. I tillegg lå det sikkert noen båter og skip der fra før som tilhørte lokalbefolkningen. Seieren var total. De dansk-norske tapene var 19 døde og 57 sårede, et lavt antall forholdene tatt i betraktning, mens de svenske menneskelige tapene har det ikke vært mulig å fastsette. Det ble tatt noen få svenske fanger. Det viktigste var uansett at de hadde mistet beleiringsskytset. Verdien av det som gikk tapt er blitt anslått til mellom 100000 og 150000 riksdaler.
UT IGJEN MED KRIGSBYTTET
Nå gjensto å komme seg ut med de tunglastede transportskutene og orlogsskipene den samme veien de var kommet inn. Til all lykke var vestavinden stilnet, og de kom seg ut etter mye slit hele natten. Heldigvis hadde Tordenskjold på forhånd hatt eksersis med blant annet roing av krigsskip, han var i det hele tatt stadig opptatt med å drille mannskapene sine på mange originale områder, og det viste seg å komme til nytte nå. Under tilbaketrekningen ble de beskutt av de sachsiske musketerene, som hadde tatt stilling på begge sider av den trange kilen, men muskettilden ble besvart med kanonsalver med skrå, kardesker, som var hylser eller tøyposer fylt med muskettkuler og jernbiter, den tidens antipersonellskyts. En så liten kanon som en åttepunder sendte ut 128 kuler for hvert skudd. Skadene fra muskettilden var ubetydelige, delvis takket være den tykke svartkruttrøyken. På morgenkvisten 9. juli sprang det opp en sydostlig kuling, som ved siden av å være usannsynlig gunstig virket forfriskende og ga god bør bort fra åstedet. Etter å ha satt seil og hatt oppskvær, blant annet reparert skader, stelt med de sårede og vasket bort kruttslam og blod som fløt over alt, kunne de etter et døgns faste endelig få mat i livet. Det sies at lukten av alt det oppbrente svenske flesket hadde gitt spesielt god matlyst. Så seilte de opp til Makøysundet for å slutte seg til de andre med byttet sitt. En ankerplass ved Makøy kalles i dag Tordenskjoldbukta, og det er sikkert denne hendelsen som førte til det navnet. På et eller annet tidspunkt ble det også tid til en takkegudstjeneste i Hvaler kirke ved Skjærhalden på Kirkøy.
Dette samtidige stikket viser Tordenskjolds angrep øverst, og uttoget med de erobrede svenske skipene om kvelden 8. juli 1716 helt til høyre. Det gir et godt inntrykk av det vanskelige og urene farvannet.
Men det ble ikke fred å få. Generalløytnant Lützow, øverstkommanderende for de norske styrkene, var blitt underrettet om seieren i Dynekilen og at den svenske hæren i Norge nå var i ferd med å retirere over Svinesund etter nederlaget ved Fredriksten. Intet var mer naturlig enn å beordre den nyslåtte seierherren til å ødelegge flytebrua over sundet, han var jo praktisk talt på stedet. Men da han kom dit på ettermiddagen 10. juli var det for sent, de svenske styrkene var allerede trygt i land på svensk side av Ringdalsfjorden. De erobrede skipene fra Dynekilen ble tatt inn til Fredrikstad, og stykkprammen Stenbocken ble innlemmet i forsvaret av byen og lagt i Glomma ved orlogsbasen. Den skulle aldri komme til å forlate Fredrikstad igjen. Restene av Stenbocken eksisterte så sent som på midten av 1950-årene, og hadde byens borgere hatt sterkere sans for historie og kultur kunne håndfaste minner om den fremdeles vært blant oss. Det hadde vært et kulturhistorisk klenodium av stor verdi. Tordenskjolds inntog med de erobrede svenske skipene er meget livaktig og realistisk gjengitt på bilder av marinemaleren Harry Glosli fra Fredrikstad.
Tordenskjold fører de erobrede svenske skipene inn til orlogsbasen i Fredrikstad. Nummer 3 fra venstre med lav rigg er stykkprammen Stenbocken. Etter et maleri av Harry Glosli, Fredrikstad
VAR DET VIRKELIG UOVERENSSTEMMELSER?
Det har vært hevdet at viseadmiral Gabel kom til å nære bitre følelser overfor Tordenskjold fordi han skal ha gått inn i Dynekilen uten å ha mottatt direkte ordre fra sin overordnede og dermed ”rappet” hele æren, og at det var medvirkende til den smålige behandlingen sjøhelten ble utsatt for etter sin død. Men i følge brevet til kongen i juni hadde Tordenskjold en stående ordre fra Gabel om å ta seg av transportflåten i Dynekilen, og Gabel var godt kjent med sin underordnedes kvaliteter siden de hadde operert sammen siden 1714. Det var sikkert derfor han hadde fått oppgaven. Det er ikke før nærmere vår egen tid det er blitt mulig å detaljstyre operasjoner over et så utstrakt område, og hver skipssjef måtte ha et betydelig ansvar for og evne til å ta selvstendige avgjørelser ut fra de rådende omstendighetene. Det både hadde og gjorde Tordenskjold. Han var jo nylig blitt adlet for selvstendig, initiativrik og kreativ innsats overfor fienden. Uansett hvordan dette er blitt oppfattet i tidens løp, og av hvem og hvordan ordrer skulle utstedes, kan det ikke herske tvil om hvem som måtte gå inn i Dynekilen med disse spesialskipene. Det var Tordenskjolds ”egne” skip. Han hadde utrustet og gjort dem sjøklare i København og seilt dem opp til Grisebåene, og på den måten blitt godt kjent med og fått samkjørt skip, offiserer og mannskap til en effektiv enhet. Dessuten var de aller fleste av karene norsktalende, så faren for kommunikasjonsproblemer mellom den trønderske sjefen og mannskapene var liten.
Gedholmen i Dynekilen i dag. Det eneste tegnet på at det er foregått noe dramatisk her er bautasteinen med teksten: Tordenskiold. Slaget i Dynekilen 8. juli 1716. Foto tatt av Aud Vangen Røed 1993
Det er heller aldri blitt dokumentert at Gabel hadde noe ønske om å føre Tordenskjolds flåte inn i Dynekilen selv, om noen skulle komme på den tanken. Dessuten hadde det vært umulig å finne noen som var bedre skikket til oppgaven, og det innså naturligvis Gabel, så en diskusjon om dette kan bare bli teoretisk. Det som skjedde var også i overensstemmelse med Gabels lederstil. Han visste han hadde dyktige og selvstendige ledere som kunne operere på egen hånd i Wibe og Tordenskjold. Han hadde sendt Wibe for å ta seg av svenskene ved Styrsö, og nå hadde Tordenskjold fått samme oppgave i Dynekilen.
GABEL VAR KANSKJE I NÆRHETEN
I to brev, det ene skrevet samme dag som slaget og det andre 9. august, hevdet viseadmiral Gabel at han selv hadde vært til stede under deler av slaget, men dro sin vei ved 12-tiden da han så at det utviklet seg i riktig retning. Historikerne har tvilt på dette fordi de ikke har vært i stand til å finne avgjørende belegg for det i andre kilder, men det var ingen grunn til at det skulle utvikle seg noen omfattende korrespondanse om dette. Det er dessuten vanskelig å forestille seg at en adelsmann som Gabel skulle nedverdige seg til å komme med usannheter som øyeblikkelig ville blitt avslørt. I Den danske og norske Sømagt heter det at ”Viceadmiral Gabel, som selv havde været tilstede i Skjærgaarden under en del af Kampen, ...”, og det bekrefter det Gabel skrev. Dette kan riktig nok være basert på Gabels egne utsagn, men påstanden ville nokså sikkert blitt tilbakevist om den ikke var sann. Da ville det kanskje blitt en omfattende korrespondanse som historikerne hadde kunnet analysere. Etter de siste nyhetene om begivenhetene i Fredrikshald hadde han i realiteten ikke hatt noe annet valg enn å følge begivenhetene på så nært hold som mulig. Christiania var nå utenfor fare, så han trengte ikke å ligge ved Larkollen for å beskytte byen og den norske regjeringskommisjonen. Han hadde fått bekreftet det han hadde forutsett. Han hadde nærmest forpliktet seg til å ødelegge den svenske flåten i brevet til kongen 13. juni, og han forsto uten tvil at det var Tordenskjold best skikket til. Om slaget hadde sett ut til å utvikle seg i negativ retning hadde de i tillegg Wibes eskadre i bakhånd, og det kan ikke utelukkes at den lå i beredskap for sikkerhets skyld. Dette viser i det minste at det var langt bedre kommunikasjon og samarbeid mellom viseadmiral Gabel og hans underordnede enn det som var tilfellet mellom kong Karl og hans offiserer.
KONG FREDERIK FÅR BESKJED OM SEIEREN
Hvordan det enn forholder seg er det et faktum at Gabel sporenstreks sendte Tordenskjold til København for å underrette kong Frederik den fjerde om seieren. Det hadde han neppe gjort om han bar nag, vel vitende om at et sendebud som kom med slike fantastiske nyheter garantert ville få god mottakelse, øket status og bli behørig belønnet. De to tenkte på mange måter likt, og operasjonen var i realiteten et resultat av god planlegging, ledelse og koordinering. Gabel hadde heller grunn til å være takknemlig over handlekraften til den norske friskusen, for alternativet til Dynekilen kunne vært at kong Karl hadde fått operere i fred og ro, fått beleiringsskytset sitt og tatt festningen og kanskje Norge. Det hadde i hvert fall ikke bidratt til å øke viseadmiral Gabels ry. Hvordan dette ble oppfattet i samtiden med dens rådende æresbegreper og hva Gabel senere kom til å tenke, er imidlertid en annen sak, men affæren skadet tydeligvis på ingen måte karrieren, for 4. juni 1717 tiltrådte han den høye stillingen som overkrigssekretær som nærmest tilsvarer vår tids forsvarsminister. Da hadde han fått en virkelig maktposisjon med kort vei til kongen. Han ble også utnevnt til ridder av Dannebrog, og hadde senere en karriere som blant annet stiftsamtmann og geheimeråd i Ribe.
ET AVGJØRENDE SLAG OG BELØNNINGEN
Til tross for at han skulle ha unnlatt å følge ordre ble Tordenskjold godt belønnet. 19. juli ble han forfremmet til kommandør uten å måtte gå veien om graden kommandørkaptein. I tillegg ble han tildelt en gullmedalje som takk for bragden, og han fikk den store ære å få stå bak Hans Majestets stol under det kongelige taffel. Og var han ikke blitt adlet før ville han sikkert blitt det nå. Tidligere hadde Tordenskjold stort sett utmerket seg gjennom enkeltstående bedrifter og trefninger skip mot skip. Nå hadde han også vist at han var like dyktig til å lede større enheter og at han hadde gode taktiske og strategiske evner. I november ble Tordenskjold utnevnt til sjef for nordsjøeskadren etter Gabel, og han fikk mange anledninger til å bekrefte sine lederegenskaper. Offiserene hans ble også belønnet med medaljer, og etter en god stund fikk de også sin del av prisepengene for de erobrede skipene. Det var sikkert det viktigste for dem. De menige mannskapene og marinesoldatene måtte vente i lang tid før de fikk det de hadde krav på, først lenge etter Tordenskjolds død i 1720 fikk de sin nærmest symbolske belønning. Men de kunne rose seg av å kunne si at de hadde vært med Tordenskjold i Dynekilen. Hvordan gikk det så med kontreadmiral Strömstierna etter nederlaget i Dynekilen, som kanskje førte til at Norge glapp ut av hendene på kong Karl? Det hadde ingen kontrari effekt, for han ble belønnet med opprykk til viseadmiral allerede dagen etter katastrofen. Det hadde vært interessant å se begrunnelsen, men eneveldige monarker trengte ikke å begrunne avgjørelsene sine. Kongen hadde kanskje dårlig samvittighet over sine egne feilslåtte disposisjoner, som Strömstierna ble så sterkt rammet av. Hva som ville blitt belønningen om Strömstierna hadde seiret er umulig å forestille seg, fantasien strekker ikke til. Men han rehabiliterte seg gjennom god innsats ved flere anledninger senere under krigen, og da han forlot marinen etter eget ønske i 1719 ble han innvilget avskjed i nåde og fikk i tillegg opprykk til admiral.
ET HISTORISK TILBAKEBLIKK
Angrepet på Fredriksten festning 4. juli var dårlig planlagt. Med fasiten i hånd er det lett å se feil og mangler ved forsøket. Uten å ha tilgang til kong Karls tanker og vurderinger er det vanskelig å forklare handlingene hans. Nå hadde han tapt det første forsøket på å ta festningen allerede fire dager før Tordenskjold tilintetgjorde og erobret transportflåten i Dynekilen. Han hadde hatt god tid til å hente ressurser til et mer seriøst forsøk for han visste jo at flåten lå der, men han visste også at en beleiring av en så sterk festning ville ha vært en langvarig, omstendelig og arbeidskrevende affære. Han måtte ha innhentet beleirings- og fortifikasjonseksperter og ingeniørtropper, og satt i gang graving av løpegraver i bestemte mønstre, utplassert skyts, opparbeidet transportveier med mer. Kongen betraktet antakelig dette som uoverkommelig slik forholdene var. Det var kanskje derfor han hadde prøvd med overraskelsesmetoden først. Selv om det i grunnen var i overensstemmelse med hans utpregete gåpåkarakter burde han husket at hastverk har lett for å bli lastverk. Hva som ville skjedd om han hadde tenkt mer rasjonelt er umulig å si, men svenskene trakk seg umiddelbart ut av Norge som et resultat av katastrofen i Dynekilen. Det skjedde motvillig, og de dro ikke langt men ble stående rett på den andre siden av grensen. Det er ikke usannsynlig at kong Karl likevel overveide å prøve seg så snart han hadde fått forsterkninger, forsyninger og utstyr på plass til et nytt framstøt, og ikke minst planlagt angrepet bedre. Men de var nå truet av norsk-danske styrker, og den nødvendige sjøverts transporten var blitt umulig nå som Gabel, Wibe og Tordenskjold hadde full kontroll over kysten. Dermed trakk han seg tilbake og ga opp planene om å ta Norge for denne gang. Dessuten sto han nå overfor andre problemer.
ET NYTT FORSØK – KONG KARLS DØD
Enda en grunn til at kong Karl trakk seg tilbake og sørover i Sverige i juli 1716 var at landet var truet av en koalisjon bestående av Danmark-Norge, Preussen, Sachsen-Polen, Hannover-England og Russland. Men koalisjonen gikk i oppløsning, og Karl kunne forberede et nytt framstøt mot Norge. Norges fred og sikkerhet var altså langt fra garantert. Kong Karl var ikke den som ga seg uten videre, og han visste ikke hva det var å tape og vinne med samme sinn. Det var ikke uten grunn han var blitt kalt Kung Järnhufvud. Dessuten hadde svenskene fått verdifull om enn dyrekjøpt erfaring om krigføring i det vanskelige norske terrenget. Hans meget dyktige men upopulære rådgiver og finansminister baron Georg Heinrich von Görtz, fikk sikret 40 millioner riksdaler til finansieringen av en ny krig, og de satte i gang en veritabel opprustning. Og denne gang ble det produsert kanoner så det skulle holde. Felttoget to år senere, sent på høsten 1718, var av en helt annen kvalitet og tyngde enn det første. Det skjedde etter grundig planlegging og utrustning og med totalt 45000 mann og 15000 hester, hvorav kanskje så mange som 9000 mann mot festningens styrke på 2000. Det er temmelig sikkert at Norge ikke hadde kunnet stå i mot i lengden om ikke kong Karl den tolvte hadde lent seg fram over brystvernet på løpegraven ved Fredriksten festning i nattemørket kl. 21.30 den 11. desember, og fått den mye omdiskuterte kulen gjennom hodet. Flere av kanonene, våpnene og ammunisjonen på festningen var erobret i Dynekilen, og det er kanskje en mulighet for at han ved en skjebnens ironi ble felt av en av sine egne muskettkuler.
DE VAR LEI KRIGEN
Allerede få timer etter kongens død ble det holdt krigsråd der det ble besluttet å heve beleiringen og trekke de svenske troppene ut av Norge, til tross for den styrkemessige overlegenheten. Av møtereferatene framgår det at rådsdeltakerne, som besto av de høyeste militære lederne, var lite lystne på å fortsette krigen, og at de nærmest produserte en argumentsamling for å avbryte felttoget. Det het at troppene var herjet av sykdom i stadig økende grad, at de manglet mat og forsyninger, til og med skyts og ammunisjon, og at et fortsatt felttog i Norge ville svekke Sveriges forsvarsevne overfor andre fiender, særlig standardfienden Russland. Dessuten ville de skåne troppene for enda flere tyngende tap. Akkurat det hadde ingen vært spesielt opptatt av tidligere. En mer reell grunn var at ingen visste hvordan felttoget var lagt opp, og at de var i villrede om hva som skulle skje etter at festningen eventuelt var falt. Det hadde kong Karl vært alene om å vite, og han var aldri inne på tanken om å underrette andre om hvilke planer han hadde for felttogene sine.
Det var ikke bare å spasere inn i Fredriksten festning. Her sett østfra, der angrepet skjedde gjennom et system med løpegraver og forskansninger
Denne bautaen står på stedet man mener Kong Karl falt. Den ble reist i 1937 som den sjuende i rekken. Det er mulig dødsstedet ligger litt mer til sørøst, til venstre
Krigstrøttheten var utpreget helt opp i krigsrådet. Felttoget hadde vært svært lite populært i utgangspunktet, og tilbaketrekningen gikk så fort og uryddig for seg at det kan virke som om alle bare hadde ventet på en anledning til å dra hjem. Det er som om vi kan ane et lettelsens sukk, og det hjalp sikkert på humøret at krigskassa på 100000 riksdaler ble fordelt blant offiserene i krigsrådet. Retretten fra Fredrikshald foregikk uten store tap, men kong Karl var ikke den eneste som hadde fått merke festningens forsvarsvilje. I følge den svenske desertøren fenrik Martin Hallenfeldt, som meldte seg hos festningens kommandant Berthold Nicolai LandsBerg fire dager senere, hadde svenskene over 2000 drepte og sårede før beleiringen ble avbrutt. De var blitt pepret med kanon-, kardesk- og muskettkuler fra festningen og de tre utenverkene. Festningens ammunisjonsregnskap viser at det bare til kanonilden gikk med 17,2 tonn krutt og at det ble avfyrt 34800 muskettkuler. Det virker ikke urimelig at én av dem traff kong Karl i hodet. Hvor lite populær kongens krig hadde vært ute i folket kan illustreres ved det som skjedde da liket skulle balsameres i Uddevalla av livlegen Melchior Neumann. Det ble store problemer med å få tak i de nødvendige ingrediensene, og da de omsider lot seg skaffe fra apoteket Kronan i Göteborg var det etter iherdig innsats fra selveste hoffmarskalk von Düben, og selv da ville ikke selgerne akseptere de nødpengene finansminister von Görtz hadde innført for å finansiere krigen. Generalguvernøren i Bohuslän, grev Mörner, måtte gripe inn og garantere at remediene ville bli betalt kontant med ekte penger. Det tok ikke mindre enn 25 dager fra kongens fall til balsameringsprosessen kom i gang, og det kongelige likfølge nådde ikke Stockholm før i begynnelsen av februar 1719. Respekten og ærefrykten menigmann hadde hatt for kongen var visst forduftet i samme stund som han døde.
Plaketten som er reist til minne om stedet der man mener kong Karl falt
Sin eneste seier fikk svenskene da de erobret utenverket Gyldenløve. Det hjalp dem ikke stort
KONGEN I KØBENHAVN FÅR BESKJED
Det tok flere dager før det ble offisielt bekreftet at kong Karl virkelig var død og at de svenske troppene trakk seg ut av landet. Meldingen om hans død og svenskenes utmarsj måtte formidles til kong Frederik den fjerde i København så snart som mulig, og det besørget hurtigseileren Tordenskjold. 26. desember 1718 kom han uanmeldt inn i kongens sovekammer, og kongen spurte om Fredriksten var falt, han skjønte at noe viktig var skjedd, og det var det første han tenkte på. Da svarte Tordenskjold at nei, det var kong Karl som var falt. Kongen skal ha tvilt på dette, men blant alle legendene som oppsto om hva Tordenskjold sa og gjorde tar vel denne prisen: ”Det er like sikkert som at Deres Majestet vil gjøre meg til schoutbynacht”! Få dager etter dette møtet ble Tordenskjold faktisk utnevnt til schoutbynacht, kontreadmiral.
FELTTOGETS SLUTT - TRAGEDIEN I TYDALSFJELLENE
I Trøndelag skulle det utspille seg en tragisk parallell en måned etter kong Karls fall. Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt var rykket inn i Trøndelag i spissen for en styrke på 10000 svenske og finske tropper og 7000 hester i slutten av august. 15. november slo de leir øst for Trondheim og i verksatte en beleiring av festningsanleggene i og rundt byen. Men i og med meldingen om kong Karls død ble beleiringen hevet og troppene begynte å trekke seg tilbake til Sverige. Det endte med tragedien i Tydalsfjellene. 12. januar 1719 ble de overrasket av en snøstorm som raste i flere dager, og da uværet ga seg lå 3700 mann i hjelfrosset i hauger på opptil 50. Den dag i dag dukker det opp levninger etter denne tragedien. Slik endte kong Karls forsøk på å erobre Norge under Den store nordiske krig. Krigen fortsatte riktig nok utenfor landets grenser i to år til, og Tordenskjold utmerket seg flere ganger og ble etter seieren i Marstrand i 1719 utnevnt til viseadmiral. Disse angrepene på landet vårt ble de siste i heltekongens krigerske karriere. Kongens død og fredsslutningen i 1720 gjorde slutt på eneveldet i Sverige, og våre to lands befolkninger kunne omsider puste lettet ut etter mange års meningsløse lidelser og forsakelser.
Seieren ved Fredriksten gikk ikke upåaktet hen. Disse minnemedaljene er på Forsvarsmuséet på Akershus
Statuen på Rådhusplassen i Oslo er laget av Axel Ender og ble avduket i 1901
TRE HUNDRE ÅR ETTER
I dag hersker en fredfylt og vennskapelig atmosfære i dette området. Farvannet er til sine tider fullstendig dominert av nordmenn på ferie- og handletokt. Det norske flagget vaier fra tallrike småbåter i Tordenskjolds farvann, og utlendinger må tro at dette er norsk område. Mange tusen norske bilturister kjører langs landeveien og ser et skilt med stedsnavnet Dyne i dét de farer forbi. Ser de til siden får de et glimt av Dynekilen og Gedholmen uten å tenke på de dramatiske begivenhetene som fant sted der for snart tre hundre år siden. Den 9. september 2009 var det et nytt norsk-svensk møte i dette området. Da ble det åpnet to nasjonalparker der Sekken møter storhavet, og hvor Tordenskjold lå for anker før han gikk inn mot Dynekilen like før soloppgang 8. juli 1716. Ytre Hvaler nasjonalpark og Kosterhavets nationalpark er et 800 kvadratkilometer stort, sammenhengende område med rike og sjeldne naturressurser, blant annet verdens største landnære korallrev, som ble oppdaget for bare noen få år siden. Representanter fra våre to kongehus var til stede og kastet glans over begivenheten. Mon tro om noen av de som deltok i denne manifestasjonen tenkte på de historiske tidslinjene. Det hadde ikke vært av veien, for slaget i Dynekilen var kanskje avgjørende for Norges framtid og var med på å fastsette grensen mellom landene våre.
oooOOOooo
Vurderinger, teorier, fortolkninger og konklusjoner er forfatterens egne. Kilder og litteratur: Illustreret Danmarkshistorie for Folket af A. Fabricius, (Odenske Boghandels Forlag, Miloske Bogtrykkeri 1889), J. C. Tuxen: Den danske og norske Sømagt fra de ældste Tider indtil vore Dage, (P. G. Philipsens Forlag, København 1875), Per Eilstrup: Tordenskiold, Peter Wessel og hans tid (Det nye forlaget, Oslo), H.C. Berg: Glimt af Wessel Tordenskiold (Bogans Forlag, DK-3540 Lynge, 1990), Sjømakt i Nord-Europa 1500-1800 (Forsvarsmuséets småskrift nr. 43, Oslo, 2007), Kjeld Th. Magnussen: Ved Karl XIIs død (Valdisholm forlag, 1890 Rakkestad, 2007), Peter Wessel Zappfe: Essays, Slaget i Dynekilen, 1966 (Aventura forlag AS, 1992), Kommandør Olav Bergersen: Viceadmiral Tordenskiold, bind II (Trondheim, 1925), Peter From: Karls XII:s död. Gåtans lösning (Historiske Media, Lund, 2005), Christian R. Kaldager: Akershus. Middelalderborg, renessanseslott og festning (Cappelen 1979), kartbøker, Wikipedia, svensk internettside om Karl XII, www.karlxii.se, Selskabet danske Tordenskiold-venner, www.danske-tordenskiold-venner.dk, om Fredriksten festning, http://www.deltakfestival.no/index_2.html, om militære forhold, kanoner og annet skyts, http://www.arkeliet.net/forum/portal.php, om Fredriksten og andre norske festninger, http://www.nasjonalefestningsverk.no, lokalkunnskap, åstedsbefaringer. Bilder: Fra egen samling, bilder tatt av Vidar Lund, Aud Vangen Røed. Kart fra egen samling.