M/S Ronda som tilhørte bergensrederen Johan Ludwig Mowinckels Rederi A/S ble minesprengt og sank 13. september 1940. 16 av mannskapet og 2 passasjerer omkom.
Dette var Norges første krigstap under 2. verdenskrig.
Krigen kom til Norge natten til 9. april. Da patruljerte de to små vaktskipene Pol III og Farm mellom Torbjørnskjær og Færder. Ved 23-tiden 8. april observerte Pol III ukjente fartøyer som gikk nordover for slokte lanterner. Kaptein Leif Welding Olsen signaliserte ordren «stopp eller jeg skyter». De ukjente skipene reagerte ikke, og Pol III avfyrte et varselskudd og sendte opp én hvit og to røde raketter for å varsle land om at antatt fiendtlige sjøstridskrefter krenket norsk territorialfarvann. Det viste seg senere at fartøyene var tyske, med krysseren Blücher i spissen. Skipssjefen, kom-mandørkaptein Heinrich Woldag ga skipssjefen på torpedobåten Albatros, orlogs-kaptein Siegfried Strelow, ordre om å ta seg av det plagsomme vaktskipet. Albatros sirklet rundt Pol III og beskjøt den med kanoner og mitraljøser og satte den i brann. Welding Olsen styrte Pol III inn i siden på Albatros, og to mann prøvde å borde tyskeren. Under beskytningen ble Welding Olsen truffet i beina og led stort blodtap.
POL III MÅ FORLATES
Pol III måtte oppgis, og mannskapet på femten måtte forlate skipet. Den eneste båten som kunne låres var prammen, men den kunne ikke ta alle. Fire mann ble derfor værende om bord i Pol III, men prammen kantret og elleve mann ble liggende i sjøen. Leif Welding Olsen var så svekket av blodtapet at han måtte slippe taket, men før han forsvant i sjøen sa han: «Bry dere ikke om meg, gutter, jeg er ferdig likevel, men kommer dere hjem så hils fra meg». Kaptein Welding Olsen var den første som falt for Norge under 2. verdenskrig på norsk område.
Pol III fikk skader i baugen etter kollisjonen med Albatros, men holdt seg flytende og ble slept tll land utpå på dagen 9. april.
Albatros tok opp de overlevende, og de fikk etter forholdene god behandling. Over-kanonér på Pol III, løytnant Hans Bergan, ble bedt om å hjelpe til med navigasjonen, men det nektet han. Senere kom Albatros og tre andre tyske skip i kamp med de norske marinefartøyene Olav Tryggvason, Rauma og Otra ved Horten. Mine-sveiperen R-17 ble senket, og Albatros ble lettere skadet. Skipssjefen på Otra, løytnant Winsnes, ble drept, og tre mann ble alvorlig skadet.
Mannskapet fra Pol III var fremdeles om bord i Albatros, som gikk inn til Son. Der ble de fjorten fangene overført til krysseren Emden som hadde vært med i Blüchers eskadre om morgenen 9. april. Dagen etter avgikk hun til Oslo, der fangene først ble overført til Akershus festning, og så videre til Møllergata 19. Etter å ha undertegnet et dokument hvor de forpliktet seg til ikke å delta i flere kamphandlinger mot tyskerne, ble de løslatt og fikk reise hjem. Det viste seg at løftet ikke var verdt mye, og flere av karene deltok senere i motstandskampen.
Krysseren Emden på vei nordover mot Norge på dagen 8. april. Kartet viser Flåtegruppe 5s rute inn Oslofjorden og Drøbaksundet.
Kurslinjen stopper brått ved Askholmene straks nord for Drøbak der Blücher sank. Albatros, Kondor og eskortefartøyene R17 og R27 gikk inn mot Horten havn. Der gikk de to R-båtene tapt.
Selv om Pol III var blitt påført skader, fløt den fremdeles. Utpå dagen 9. april ble den oppdaget av vaktbåtene Farm og Skudd 2 og slept inn til en brygge utenfor Tønsberg.
Pol III ble skutt i brann av Albatros og fikk skader på baug og over-bygg, men ikke verre enn at det
var mulig å sette den i drift igjen, denne gang under tysk flagg.
LANDSTASJONENE BLIR VARSLET
Innsatsen hadde ikke vært forgjeves. Signalrakettene hadde varslet kystbefestningene om at fienden var underveis, og det førte til at Oscarsborg og batteriene på Drøbak-siden var forberedt da den tyske flotiljen med Blücher i spissen kom sigende opp gjennom Drøbaksundet om morgenen 9. april. Blücher endte sin korte krigsinnsats på 90 meters dyp ved Askholmene straks nord for Oscarsborg, og festningens innsats fikk dermed avgjørende betydning for krigens videre gang, i og med at Storting, regjering og de kongelige kom seg unna og kunne føre kampen videre, først i Norge og senere fra England.
Krysseren Blücher går nordover mot sin skjebne, sett fra et av
de andre skipene. De ante ikke hva som ventet dem.
POL III I TYSK TJENESTE – ALBATROS GÅR TAPT
Pol III ble reparert og overtatt av tyskerne under navnet Samoa, og var i bruk resten av krigen i mange roller under forskjellige navn. Fra 1944 hadde den base i Hammer-fest med navnet V-6501, dvs Voorpostenboot Nr. 01 i 65. Voorpostenflotille. Etter krigen gikk den i en periode som minesveiper for den norske marinen.
Det gikk dårligere for Albatros. Etter å ha beseiret Pol III og overført fangene til Emden i Son, gikk den til Horten 9. april. Dagen etter gikk Albatros ut for å sette i land tyske styrker på Bolærne, men de norske styrkene på kystfortet der var strids-lystne og fyrte løs, slik at Albatros måtte stikke østover for ikke å bli truffet. Kursen ble satt østafor Misingene og Søsterøyene. Da oppdaget utkikken periskopet på en undervannsbåt mellom Søndre Søster og Vesterøy, per definisjon en fiende som måtte senkes. Orlogskaptein Strelow beordret vedring av u-båten, dvs den skulle rennes i senk. De gikk for fulle mugger, 33 knops fart. De siktet godt, altfor godt, viste det seg. Periskopet var i virkeligheten staken på skjæret Gyren rett øst for Søndre Søster. Staken var blitt brukket ned av isen i løpet av vinteren, og skvalpe-skjæret med stubben som sto igjen var til forveksling lik en ubåt med periskop i den urolige sjøen. Dette skjedde ved 14.30-tiden 10. april, og det var solskinn og pent vær med god sikt. Det var flere øyevitner til begivenheten. De så voldsom sjøsprøyt og røyk og damp stå opp fra havaristen. Det var mellom 120 og 130 mann om bord. De overlevende ble tatt opp av et tysk marinefartøy senere på dagen.
Der ble Albatros liggende, og 4. mai brakk den ved forskipet. I løpet av 1941 tok den norske værmakten, høst- og vinterstormene, knekken på den, og den ligger i dag på fra 15 til 50 meters dyp. En del brukbart utstyr var blitt fjernet av tyskerne før den sank for godt, men lokale vrakrøvere hadde også forsynt seg. Diverse saker befinner seg nå ved Onsøy forsvarsforenings museum ved Torgauten fort ved Strømtangen.
Torpedobåten Albatros kunne gjøre 33 knops fart. Det gjorde den da den rente på skjæret Gyren, og det førte til skipets undergang, som vist nedenfor.
Vraket er et interessant dykkemål.
HVALBÅTEN POL III
Pol III ble bygget i 1926-27 som én i en serie med hvalbåter for Hvalfangerselskapet Polaris AS (Melsom & Melsom, Nanset pr. Larvik) ved Akers Mek. Verksted i Oslo. Den målte 214 brt, 72 nrt, og var 35 m lang, 7,3 m bred med et dypgående på 4 m, og hadde en dampmaskin på 137 nhk. I årene fram mot krigsutbruddet var den sysselsatt i sitt egentlige yrke som hvalbåt, til den ble rekvirert av Marinen i 1939 sammen andre hvalbåter. Etter å være blitt brukt som minesveiper etter krigen fikk den fra 1947 en meget omskiftelig karriere under en lang rekke eiere og navn. I 1948-50 ble dampmaskinen tatt ut og erstattet med en Crossley dieselmotor på 480 hk, i for-bindelse med ombygging til tråler. Den fikk navnet Johan E med registrerings-nummer M-16-HD, den var med andre ord blitt møring hjemmehørende i Hareid. Senere ble det installert en maskin på 375 hk av samme fabrikat, og i 1971 fikk den
en Wichmann på 600 hk.
Pol III som hvalbåt. Den ble bygget ved Akers Mek. Verksted i Oslo i 1926 for hvalfanger-selskapet Polaris A/S (Melsom & Melsom), Nanset pr, Larvik, samme rederi som en tid hadde den berømte firemastede fullriggeren Lancing.
I årenes løp var den blitt omgjort til snurpenotbåt, industritråler og brønnbåt med stadig nye eiere og maskiner, under navnene Johan E, Odd Oskar, Fisktrans og Arnøytrans, som den ble hetende helt til det siste, for utrolig nok var den i aktiv tjeneste til den høye alder av 85 år. Det antyder at grunnkonstruksjonen var tilnærmet genial. Men de dramatiske hendelsene under krigen er ikke det eneste den har måttet holde ut. I 1977 ble den ødelagt av brann ved kai i Hareid uten at det tok knekken på den, for året etter ble den solgt, reparert og konvertert til Norges største brønnbåt under navnet Odd Oskar. Igjen solgt i 1982, denne gang til Bodø, og omdøpt til Fisktrans, videresolgt to ganger, i 1984 og 1986. I 1989 grunnstøtte Fisktrans og sank utenfor Vallersund, men den seiglivede gamle hvalbåten ble hevet og reparert i Larsnes.
MINNEMARKERING OG VIDERE KARRIERE
I 1990 så det mer positivt ut. Da var den med på minneseremonien i Horten for 50-årsmarkeringen for krigsutbruddet, med to av krigsdeltakerne om bord. Men i 1997 grunnstøtte den igjen utenfor Haugesund under en ballastreise fra Spania (!) til Møre, men skadene var minimale og den ble slept av grunnen. I august samme år kom den ut for full storm utenfor Skottland, fikk havari på styremaskinen, men klarte seg ved hjelp av den skotske kystvakta. For å sitere den daværende eieren, Johan Andreassen: «Da båten kom til land, ble problemet fikset. Nå er Fisktrans i full drift igjen, med frakt av levende fisk langs den skotske kysten». Så udramatisk kan det også sies.
Som sivilist igjen under mange navn: Johan E, Odd Oskar, Fisktrans, Arnøytrans, navnet skjemmer ingen, alle minst dette seiglivede skipet som gjorde så god nytte for seg i 85 år. Her med full last av fisk inne.
Så ble den atter en gang solgt, denne gang til Arnøytrans AS i Skrova, og fikk igjen nytt navn, Arnøytrans. Og i desember 2002 ble hun igjen solgt, denne gang til Arnøyfrakt AS v/John Jacobsen i Sørarnøy i Gildeskål. I oktober 2007 var Arnøytrans på fjernsynet etter en grunnstøting ved Finnsnes, da den ble slept av grunn av red-ningsskøyta Dagfinn Paust, for redningsaksjonen ble filmet. Det var ingen synlige skader på båten. Neste gang mediene var interessert i den gamle båten var så sent som i mai 2009. Da fikk Arnøytrans slagside da den lå ved Vågekaia i Kristiansund. I følge Tidens Krav for 8. mai skyldtes slagsiden vanninnstrømming gjennom en åpen ventil til en av brønnene. Det tok mannskapet bare noen minutter å få båten lens og på rett kjøl igjen. Arnøytrans var underveis fra Bergen til Gildeskål med levende fisk, og hadde gått til Kristiansund på grunn av det dårlige været. 10. mai kunne avisen med-dele at en «krigshelt lå på havna», og ga en kort oversikt over hendelsene i april-dagene i 1940.
NÅR ENDEN ER GOD ...?
... er ikke allting godt, nei. Verken den tyske Wehrmacht eller den norske værmakt greidde å ta knekken på denne seiglivede lille båten, men selv Arnøytrans, ex Pol III m. fl. måtte gi opp til slutt. På kvelden 18. februar 2011 ankom den Kristiansund fra Bergen for deretter å gå til Stokksund på Fosenlandet. Der ventet opphoggings-spøkelset. Den hadde gått for egen maskin fra Bergen, og var tydeligvis i godt sjø-dyktig stand.
En nærliggende tanke i et mer kulturhistorisk bevisst land enn vårt ville vært at et slikt enestående minnesmerke over et bittelite lyspunkt i den mørkeste perioden i landets historie måtte bevares for en stadig mer historiebevisstløs ettertid. Tross alt bidro kaptein Leif Welding Olsen med Pol III til at Oscarsborg festning var klar til innsats 9. april 1940, og med det klarte å hindre en umiddelbar tysk maktovertakelse. De tyske planene ble dermed forpurret, og grunnlaget for videre norsk motstandskamp kunne legges og videreføres av de norske myndighetene i utlandet.
Siste reis.
M/S Arnøytrans venter på skjærebrenneren ved Fosen Gjen-vinning i Revsnes på Fosen, «et av få god-kjente verksteder for skipsopphugging i Europa», som det heter på firmaets hjemmeside.
Pol III fikk i det minste dø hjemme i Norge.
Etter så mange år og roller var skipet naturlig nok en god del forandret fra den originale Pol III, og det ville koste mye penger å tilbakeføre det til vaktskipet fra 1940 eller den opprinnelige hvalbåten, penger som ingen var villige til å bidra med til tross for flere økonomiske bergingsforsøk. Det ble til at siste reis endte ved Fosen Gjenvinning for hugging, men det lyktes å ta vare på litt av baugpartiet etter et initiativ av sjøfartshistorikeren Olaf T. Engvik, mannen som tidligere har bidratt til at forskningsskipet D/S Hansteen ble bevart. Rissa kommune planla et minnesmerke over krigsinnsatsen med denne lille resten av skipet som utgangspunkt, og søkte kulturavdelingen i Forsvarsdepartementet om 1,5 millioner kroner til tiltaket. Søknaden ble avslått, kanskje ikke helt overraskende. Åndløshet, regneark og formaliteter tar ikke hensyn til kystkulturarv eller historisk verdi, jfr. behandlingen av krigsseilerne.
EN SEIG STAMME - OM NOEN AV POL IIIs SAMTIDIGE
Flere av Pol IIIs samtidige er i virksomhet fremdeles, etter flere tiårs hardt yrkesliv. Det sier mye om grunnkonstruksjonen og det arbeidet som ble utført ved norske verft i det som nå er gamle dager. Det ble bygget en lang rekke hvalbåter fra 1920-tallet og utover, men én av de overlevende er faktisk mer enn hundre år gammel. Det er Globe IV fra 1912-13, bygget ved Akers Mek. Verksted i likhet Pol III, og som er hjemme-hørende i Island. Den ble konvertert til bruk som flytende museum i 1982. Skipet er Islands eldste stålskip. Det samme burde vært mulig å få til med den yngre og historisk langt mer betydningsfulle Pol III i det velstående Norge.
På hver side av Pol III i nummerrekken som går helt til nummer XV, eksisterer frem-deles de samtidige søstrene Pol II og Pol IV. Det nesten utrolige er at de går som seilskuter i Nederland. Pol II ble etter krigen solgt til Sverige og bygd om til lasteskip. Via Danmark gikk ferden til Nederland i 2000 der den ble bygd om til bark med navnet Artemis. Eier er fra 2006 Tallship Artemis i Friesland.
Pol IV har også skiftet eiere og nasjonalitet flere ganger. I 1991 ble den solgt til Shadow Shipping, Harlingen, Nederland, for ombygging til tremastet bark og omdøpt til Stedemaeght. I tillegg er det i underkant av ti tidligere hvalbåter fra Melsom & Melsom
som er i drift i en eller annen egenskap, en av dem, Globe XIV fra 1951, har endog gått som cruiseskip helt opp til våre dager.
Det er ikke til å tro!
Denne barken er Pol IIIs søsterskip Pol II som eies i Nederland. Det samme gjør Pol IV, også som seilskute.
NOEN HAR GREIDD DET
Det er krevende å ta vare på gamle skip. De er store og innviklede og krever mye fagkunnskap og kostbart vedlikehold. Det beste vedlikeholdet er gjennom bruk, men det koster også en god del. Det som ikke brukes går nedenom og hjem. Skip som går nedenom «går til hummeren», som det heter, i bokstavelig eller figurlig betydning.
Men noen klarer seg. Ett eksempel er hvalbåten Southern Actor fra Sandefjord. Den er riktig nok yngre enn Pol III og søstrene, fra 1950, men til forskjell fra Pol III har den ikke vært i aktiv bruk på lenge.
Hvalbåten Souhern Actor fra 1950 er tatt godt vare på i Sandefjord. Et annet Sandefjord-prosjekt er hvalbåten Forlandet fra 1921, som i skrivende stund ligger i Østelva Fredrikstad.
Den går det tregere med, men den er fremdeles blant oss. Så lenge det er liv
er det håp.
___________________________________
Kilder: Wikipedia, «Norsk Sjøfart», Dreyers forlag AS, Oslo 1989, Melsoms skipslister, «I grenselosenes kjølvann» av Øivind W. Reinertsen, Tjorven & Båtsmann forlag, 2005. Bilder fra Marinemuséet, egne samlinger og internett.