De nye rederne er østfoldinger. Det er «Seilskuteforeningen Øst i Viken» som har kjøpt skipet, som har stasjon ved Isegran i Fredrikstad. Det er et velvalgt sted, med århundrelang tradisjon for skuter og båter i krig og fred. Isegran er sikkert mest kjent som tilholdsstedet til den berømte båtkonstruktøren Bjarne Aas med sine IOD-klasse regattabåter og rednings- og losskøyter. I dag er det et levende kystkultursenter med flere restaureringsprosjekter av stor historisk og kulturell verdi.

 
Her er Najaden under norsk flagg etter ha ført det blå og gule flagget siden 1897.

På grunn av svak økonomi bestemte Halmstad kommune å selge skuta til en akseptabel kjøper, og den tok den korte veien over grensen til Østfold og Fredrikstad

GAMMEL ÅRGANG
Både Najaden og søsterskipet Jarramas ble konstruert som miniutgaver av tradi-sjonelle korvetter eller fregatter med enkle mersseil med revseisinger, og bramseil og leseil. De hadde opprinnelig høy og luftig rigg med røyler, men disse ble sløyfet i 1930-årene. På grunn av plassmangel er skipsbåtene, inkludert hekksbåten, plassert utenbords i daviter. Ankrene er plassert utenbords og ikke på fordekket av samme grunn. Noe som bidrar til at begge har et tradisjonelt preg er at den stående riggen er satt opp med taljereip og jomfruer og ikke moderne riggskruer (strekkfisker). Vant og barduner er ført utenbords til røstet, og det sparer også litt dekksplass. Kadettene sov naturligvis i hengekøyer på banjeren, og hengekøyene ble stuet langs skanse-kledningene i finkenett når de ikke var i bruk, alt på tradisjonelt orlogsvis.

    



Søsterskipet Jarramas er i motsetning til den kompo-sittbygde Najaden av jern. Den ligger ved kai i Karls-krona som museumsskip.

Det skal godt gjøres å se forskjell på de to. Her fører Jarramas røyler som begge opprinnelig hadde.
Skutene var ikke virkelig dypvannsseilere, men holdt seg til sommertokt i Østersjøen og Nordsjøen i likhet med blant andre vår egen brigg Statsraad Erichsen som seilte for Kristiania Skoleskibsinstitution fra 1901.  Orlogsbyen Karlskrona var hjemme-havn. Senhøstes gikk de i vinteropplag. Under 1. verdenskrig seilte begge skutene bare i de hjemlige farvannene. Siste tokt fant sted i 1938, da de etter avsluttet toktsesong ble rigget ned, og de kom ikke i fart igjen.

SOM STASJONÆR I HALMSTAD
Fra 1938 lå Najaden ved kai i Halmstad på Sveriges vestkyst. Under krigen var den losjiskip for militært personell, som så mange andre skoleskip. Senere ble den lagt som havneblokade i Torekov, og i løpet av den perioden ble den ganske hardt skadet. Det heter at Najadens skrog ble gitt til Halmstad av grosserer Bernhard Aronsson på et initiativ av sjøkaptein C. O. Johansson. Det tyder på at den var blitt helt nedrigget før den ble lagt opp før krigen, og at vedlikehold og stell hadde vært så som så. Formålet med initiativet var at Halmstad skulle få et verdig minneskip, siden byen hadde vært en av landets største seilskutehavner.

    

Etter ha vært brukt til losjiskip og til blokade av havnen
 i Torekov under krigen sto det svært dårlig til med Najaden.

Forfallet hadde vært enormt, det skulle ble svært krevende å få den i aksep-tabel stand igjen.


Det ble gjennomført totalrenovering og gjenoppbygging i Karlskrona, der den var blitt bygget nesten femti år tidligere. Deretter ble den slept tilbake til Halmstad, dit den ankom 20. juli 1946, og fikk plass ved Østerbros østre fortøyningsplass.

Der lå den i ti år før den ble forhalt til Slottskaien, der den ble liggende i flere tiår. Den ble også gjenstand for en grundig besiktning med utskifting av alle mastene. I årene som kom ble det arrangert najadenfester og omvisninger om bord i regi av Turistforeningen og Föreningen Flottans Män. Disse ble ledet av tidligere kadetter, som med stolthet viste fram og fortalte om skipet og sine opplevelser om bord. Den fungerte også som møtelokale for sjøspeidere og studiegrupper. Dette foregikk i perioden 1973-80.
 

Najaden i sine velmaktsdager under nesten fulle seil. Røylene er borte.
   
I dokk i Karlskrona i 1946, stedet de to  små skutene kom fra femti år tidligere, i 1897 og 1900.

Skipet ser helt ribbet ut, og skrog, rigg og utrustning måtte bygges opp helt fra bunnen, bokstavelig talt.

Fra 1946 hørte Najaden hjemme i Halmstad på Sverige vestkyst.

 

VENNEFORENINGEN TRÅR TIL
    Men i 1988 var Najaden blitt så nedslitt på grunn av manglende vedlikehold at det
    var snakk om å hugge henne opp, men det ville ikke seilskutevenner finne seg i, og Najadens venneforening ble stiftet, Museiföreningen Najadens Vänner. Formålet var ifølge foreningens hjemmeside:
     
    Att bevara ett världsunikt fartyg, att levandegöra skeppsgossarnas liv ombord, att arbeta för att återställa fartyget till ursprungligt skick, att genom visningar och andra aktiviteter göra fartyget känt för en bredare allmänhet, att vara fartygets ägare behjälplig med visst underhåll när så påfordras.

Foreningens innsats førte til at det ble gjennomført en grundig restaurering i 1989-90, først og fremst av skroget,  i Råå havn. Halmstad kommune innså skipets verdi for lokalmiljøet, og bidro med hele 8,6 millioner kroner. Da skroget vendte hjem
til Halmstad var det helt tomt, og venneforeningen gjorde en stor innsats på dugnadsbasis for å bringe henne tilbake til det opprinnelige nivået, selv om det
ikke ble i seilbar stand. I årene 1990-96 nedla foreningen ikke mindre enn 25 000 dugnadstimer. De ble holdt omvisninger for publikum, bryllupsfester mv, og sjøspeiderne sto gjerne for serveringen.

I 1994 ble foreningens arbeid belønnet av Halmstad kommune med diplom for den
beste bevaringsinnsatsen. Innsatsen førte til at fartøyet ble et populært mål for både turister og lokalbefolkningen





Fra Najadens banjer. Her ble det holdt en lang rekke arrangementer i regi av venneforeningen etter en omfattende restaurering i 1989-90 og stor dugnadsinnsats.

Å holde bryllupsfest her var nok en garanti for et langt og lykkelig liv sammen.




Bilder fra Venneforeningens hjemmeside     

NAJADEN SELGES
Seilskuter er innviklede organismer som krever stadig vedlikehold, ikke minst når de ligger passive og ikke får den jevnlige omsorg og stell de får i aktiv drift. Som en følge av det ble det i 2011 satt i gang renoveringsarbeider som et ledd i et arbeids-markedsprosjekt, men allerede året etter ble det fattet en politisk beslutning om å kvitte seg med Najaden, siden kommuneøkonomien var synkeferdig. For å hindre dette ble det opprettet en stiftelse for å ta over og sikre Najadens framtid i Halmstad.

    


Det ble nedlagt mange drugnads-timer for å holde den gamle fullriggeren i akseptabel stand.

En gjenstand som ikke er i bruk forfaller fort.



Bilde fra Venneforeningens hjemmeside

Til tross for iherdig lokal motstand og protester fra tidligere skeppsgossar ble det likevel besluttet å skille seg av med den unike lille fullriggeren, eller som det heter på en mer byråkratisk måte: 23. oktober 2012 besluttet Halmstad kommune å avvikle sitt eierforhold ved salg, som gave eller opphogging. Heldigvis valgte man det beste alternativet, og for en nærmest symbolsk sum på 300 000 kroner ble Najaden solgt til «Seilskuteforeningen Øst i Viken». Siste mulighet for å hindre salg til utlandet kunne vært at den svenske Riksantikvaren grep inn, men det skjedde ikke. Det hadde vært siste mulighet til å bevare klenodiet i Sverige. Men den ble tross alt bevart.





Najaden hjemme i Halmstad, en pryd for byen og en fryd for øyet.

Hvem ville ikke ha protestert mot å la
en slik skjønnhet for-svinne?

Men det er god plass til røyler over bramseilene.

Bilde fra Halmstad kommune     

På venneforeningens hjemmeside heter det, ikke uten en viss bitterhet:

Trots protester från halmstadbor genomförde Halmstads kommun överlatelse av Najaden til den nya norska ägaren den 4. juli, men Najaden vill inte länma sin plats som planerad på grund av grunt vatten i Nissan. Avsegling blivit uppskjuten till lördag den 5. juli och under söndag kom hon till sin nya hamnort i Fredrikstad.

Det var ikke bare naturkreftene og lav vannstand i Nissanelva som forsinket avgangen. Protestene fra lokalbefolkningen var så store at mannskapet valgte å la skuta bli liggende av hensyn til sikkerheten. En av initiativtakerne i Seilskute-foreningen, Knut Sørensen, sa det på denne måten: «Det var mye folk her, mye oppstandelse, og mye båter i elva. Vi trengte assistanse, men ingen ville hjelpe oss, og de som ville, våget ikke». Han sa videre: «Det er mange som har følelser for denne båten, og det forstår vi godt. Vi hadde nok protestert vi også, om noen kom og hentet Christian Radich». Den samme trusselen sto bergenserne overfor på slutten av 1970-tallet, da Hamburg ville ha Statsraad Lehmkuhl, men stor lokal innsats sikret henne for byen. Det tjener Najadens venneforening til ære at den fortsatt vil arbeide til beste for både skeppsgossekårens og skipets minne i forståelse med den nye eieren.
TIL FREDRIKSTAD
Søndag 6. juli 2014 ankom så Fredrikstads nye fullrigger til sin nye kaiplass ved Isegran, med ordfører og mange interesserte til stede. Datoen er spesiell, og det er nesten så vi kan tro at Skjebnen hadde en finger med i spillet. Samme dato i 1812,
6. juli, ble nemlig fregatten Najaden senket og totalt ødelagt i Lyngør havn av det britiske linjeskipet Dictator i et meget blodig slag, med store tap av menneskeliv. Det er en av de største katastrofene i norgeshistorien.

Så nå ligger Norges tredje og nyeste fullrigger trygt ved sin nye hjemmekai. Najaden er et klenodium på grunn av størrelse, rigg, byggemåte og utseende. Dette gjør den til et pust fra en tid for lenge, lenge siden. Noen vil hevde at den er den vakreste skværriggeren vi har, ikke minst fordi det er noe helt spesielt med treskuter. De puster og lever på en helt annen måte enn jern- og stålskuter.

    





Najaden i slep inn opp Østelva i Fredrikstad 6. juli 2014 under veis til Isegran.

Ved siden av å være en av verdens aller minste er Najaden én av bare tre kompositt-bygde fullriggere som eksisterer. De to andre er verdensberømtheten Cutty Sark fra 1869 og City of Adelaide fra 1864, begge skuter fra klippertiden og bygd av teak på jernspant. Cutty Sark ligger i Greenwich i London, mens City of Adelaide befinner seg i Adelaide i Australia, hvor ellers. Der er den under restaurering etter å ha ligget i Skottland siden 1923, til tider truet av opphoggingsspøkelset og i en periode under vann. Der bar den det intetsigende navnet Carrick.

Najaden har aldri hatt maskin, og snaut nok elektriske installasjoner, og et er viktig minnesmerke fra en tid som var. Den store drømmen er å få henne under seil igjen for første gang siden 1938, men det vil ta sin tid. Som en representant for Seilskute-foreningen sier, det vil nok gå både timer og penger før det skjer.

For ikke å snakke om et nærmest uendelig antall dugnadstimer. Inntil det skjer blir Najaden stasjonært museumsskip, og som det vil den ha viktige oppgaver. Uten tvil blir den et helt spesielt trekkplaster i sjøfartsbyen Fredrikstad, en by som har en rekke attraksjoner fra før av. Det er for eksempel ikke lang vei fra Isegran til den enestående festningsbyen Gamlebyen, bare en kort gratis tur med byferga tvers over Østelva. Og det er blitt bygd et helt nytt fergeleie få meter fra baugen på Najaden.

      

Najaden ved kai på Isegran. Rær er sendt ned for vedlikehold. Baugpartiet har fine klassiske detaljer.

TORDENSKJOLD, DYNEKILEN, STENBOCKEN OG FREDRIKSTAD
På en måte kan det sies at en alvorlig kulturhistorisk forsømmelse omsider er blitt gjenopprettet gjennom anskaffelsen av denne lille svenske fullriggeren. 8. juli 2016 var det 300 år siden det legendariske slaget i Dynekilen, der Peter Wessel Torden-skjold beseiret svenskene under Den store nordiske krig. Kong Karl 12. beleiret Fredriksten festning i Halden, og hadde behov for våpen, beleiringsutstyr og forsyninger for et angrep på Norge etter å ha beseiret festningen. For uten dette utstyret var ikke det mulig. Det første angrepet i mars/april var mislykket på grunn av mangel på tilstrekkelig tungt utstyr, og svenskene ble tvunget til å trekke seg tilbake.

Tordenskjolds eskadre rykket inn i Dynekilen på morgenen 8. juli, og da kvelden kom var svenskene nedkjempet. De erobrede skipene ble ført til Fredrikstad, og den flotteste prisen var den kraftige skytsprammen Stenbocken. Den ble lagt ved fest-ningen som beskyttelse mot angrep, fra sine landsmenn naturligvis, som Najaden som i sin lå som vern for havnen i Torekov. Der ble den liggende som Stenbukken i mange år, hvor mange er faktisk usikkert, men det er sannsynlig at den lå der under det svenske angrepet på byen 4. august 1814 under den korte sommerkrigen, og ble så skadet at den sank. Det er også hevdet at den ble fylt med stein og senket etter å være uttjent. Uansett endte den på bunnen av Østelva, og der lå den lenge og vel.

 
   



Den 38 kanoner store fregatten Stenbocken fra 1679, som deltok under de første årene av Den store nordiske krig.


Men i 1932 ble restene av Stenbukken, som det danske navnet var, hevet og plassert på land. Det var nok igjen av det gamle skipet til å fastslå at det hadde vært et utsøkt stykke skipsbyggingsarbeid. Den hadde egentlig vært en fregatt sjøsatt fra verftet på Skeppsholmen i Stockholm i 1679, hadde deltatt de første årene av Den store nordiske krig, og var senere blitt skåret ned og ombygd til skytspram, styckpråm, en seilende kanonbåt. Og på land lå den for vær og vind helt til 1955, delvis dekket av et bølge-blikktak som tilholdssted for uteliggere og tvilsomme elementer, som det het. Da ble det en ny brann i det som var igjen av det gamle orlogsskipet, etter en utilsiktet brann 9. april (!) 1949. Restene ble destruert, og lite er bevart.



I 1713 ble fregatten nedrigget og skåret ned med et dekk til styckpråm, skyts-pram, med til sam-men 24 stk. 18, 12 og 3 punds kanoner.




Tegning av V. Lund     
Verken politikerne, kultureliten eller befokningen i sjøfarts- og orlogsbyen Fredrikstad hadde vist den minste interesse for å bevare dette enestående minnesmerket over en av de mest spektakulære begivenhetene i norgeshistorien, snarere det motsatte. Seieren i Dynekilen hadde antakelig avgjørende betydning for landet vårt. Likevel var ikke en av de farligste motstanderne, skytsprammen Stenbocken, av stor nok historisk verdi til å bevares for ettertiden.

En svensk seilskute gikk tapt, en ny er kommet til landet i stedet, og en stor unnlatelsessynd er blitt gjenopprettet. Heldigvis på fredelig vis. Og til overmål har Riksantikvaren gitt Najaden vernestatus.

Spesifikasjoner Najaden: Tonnasje: ca 150 brt, 350 depl.. loa: 48,8 m, skroglengde 40,06 m, lengde mellom pp 33,95 m, bredde: 8,38 m, dypgående: 3,7 m
Kilder: NRK Østfold, Fredriksstad blad, Fredrikstad kommune, hjemmesider mv
STENBUKKEN BERGES I 1932

    


Stenbukken hadde sugd seg godt fast i gjørma etter et ukjent antall år.

Det måtte en kraftig kran til for å heve den.

 

Fra bergningsoperasjonen i 1932. Det hadde ikke vært umulig å bevare et slikt klenodium om viljen og økonomien hadde vært til stede. Den var mye bedre bevart enn både Tuneskipet og Klåstadskipet.     

    

Gamlebyen i Fredrikstad, festningsbyen fra 1567, er 450 år i 2017 og meget godt bevart. Kartutsnittet viser festningsbyen på Tordenskjolds tid. Stenbocken ble lagt som flytende festning ved festningen, rett overfor middelalderborgen Isegran.

 

Figuren til høyre er plassert i monteren sammen med modellen.
   
Denne modellen står i Fredrikstad museum. Det er også oppbevart noen trerester her og i Maritimt Museum i Oslo.

 
TILBAKE TIL VÅR TID - NAJADENS NABOSKAP
Najaden kunne ikke kommet i bedre selskap, omgitt av båter av mange forskjellig slag og størrelser. Her er noen av dem.

    
RS 33 Larvik og galeasen Anna Minde,

 

Denne snekka fraktet flyktninger over fjorden til Sverige under krigen.






Najaden i selskap med en meterklassebåt.

Her på Isegran ble den legendariske IOD-klassen konstru-ert av Bjarne Aas. Verkstedet hans er i dag museum     

 

RS 5 Liv og det aller største klenodiet, jakta Jelse. Den er anslått til å være nærmere 250 år gammel, og har vært i drift til få år siden.      

TIL ETTERTANKE …,
… for her i Fredrikstad kunne vi hatt en gedigen maritim Gullrekke. Stenbocken fra 1600-tallet, Jelse fra 1700-tallet og Najaden fra 1800-tallet. En trio det ville vært vanskelig å overgå.
_______________________

Fotografiene fra Fredrikstad museum og Isegran er tatt av forfatteren 2014-16