Toppseilskonnert  har tre og flere master      



Skonnertbrigg. Skonnertskip


       

Bark     



Fullrigger

De to riggtypenes seilingsegenskaper er svært forskjellige. Med det meste av seilarealet i utgangspunktet stilt på tvers av kursretningen sier det seg selv at en skværrigger har begrensede muligheter til å seile med vinden inn forenom tvers eller "mot vinden". Visstnok kan rærne brases slik at seilene kan fange vinden og drive skuta framover (bidevindsseilas), men bare til en viss grad, og ikke mer enn at skuta bokstavelig talt må krysse seg fram mot målet via sikksakkurser. En gaffelrigget skute er ikke belemret med slike ulemper siden seilene i utgangspunktet står i lengderetningen, og den vil nesten alltid være en bedre bidevindsseiler, selv om det vil finnes individuelle variasjoner. Til gjengjeld vil en skværrigger seile bedre med vinden inn aktenfor tvers, i medvind. Et råseil har sitt seilareal fordelt likt på begge sider av masten, og vindpresset vil være bedre balansert langs langskipsaksen. En gaffelrigget skute vil måtte fire av sine seil til de står til dels langt over på lesiden. Seilpresset vil dermed ligge bare på den ene siden med krengning og en dreieeffekt opp til lovart som følge. Dessuten kan slik seilas i sterk vind og høy sjø være farlig om det inntreffer en ukontrollert jibb, dvs at gaffel, bom og seil plutselig får lyst til å svinge voldsomt over til den andre siden om vinden uventet skulle skifte over til det som var le side, eller på grunn av sterk giring eller slingring. De største skonnertene var færre men like store som de største skværriggerne, og med et stort seilareal hovedsakelig fordelt over et fåtall meget store gaffelseil, ett på hver mast. Dette gjorde dem lite egnet til dypvannsseilas. Seil, gafler og bommer var så store og tunge at de var vanskelige å kontrollere i sterk vind og sjøgang, det kunne vise seg å bli umulig og ta inn de svære seilene i vindpresset.


















6-mastet skonnert Eleanor A. Percy seilte seg i senk i Nord-Atlanteren i 1919. Mannskapet greidde ikke å ta inn de store gaffelseilene

Det hendte ikke sjelden at rundholter og seil tok kommandoen slik at skutene fikk alvorlige rigghavarier, ja, det forekom de seilte seg i senk. Slik sett er skværriggerne bedre egnet til dypvannsseilas. Seilarealet er fordelt over gjerne fem til sju rær på hver mast i mindre enheter som blir manøvrert ved hjelp av et sinnrikt system av fall, braser og skjøter, gitau og gordinger og annet som holder dem i stramme tøyler under alle forhold, og både seilareal og stilling kan finjusteres etter vind og vær langt bedre enn store gaffelseil.
Skonnerter og andre gaffelriggede skuter har sin styrke i mindre mannskapsbehov i og med at gaffelriggen er enklere og mindre arbeidskrevende enn skværriggen. Den aller største skonnerten, den amerikanske 7-masteren Thomas W. Lawson, lastet 9.200 tonn og hadde et mannskap på 17, mens den samtidige (1902) tyske femmastede fullriggeren Preussen som lastet 8.000 tonn, hadde nesten tre ganger så stort mannskap. På de store skonnertene ble det tyngste arbeidet, inkludert styring, meget effektivt drevet av dampkraft (donkeymaskineri), og det kan være verdt å merke seg at Liberty-skipene fra 2. verdenskrig med bare litt større lastekapasitet enn Thomas W. Lawson (de lastet ca 10.000 tonn), hadde et mannskap på over 40. Det viser hvor langt seilskutene var blitt utviklet på begynnelsen av 1900-tallet. Men da var det for sent.



Thomas W. Lawson ble bygget av stål i 1902. Hun var den største skonnerten som er bygget, og den eneste med sju master. Hun endte sitt liv ved Scilly-øyene i Den engelske kanal i 1907. Denne kjempeskuta ble seilt av et mannskap på bare 17

De største skonnertene var amerikanskbygde og beregnet på fart langs USAs kyster der de var tilpasset farvannene og de fremherskende vindene. Men praktisk talt alle var bygget av tre og de likte seg ikke i den svære sjøgangen på verdenshavene. Forsøk på å runde Kapp Horn underveis til California kunne være livsfarlige foretak. De opptil hundre meter lange treskrogene var grunne og flatbunnede, de arbeidet meget og sprang lekk. Dette, i tillegg til at riggen var så uhåndterlig, førte til at de snarere falt gjennom enn slo gjennom i dypvannsseilas.

Verdens største seilskute, den franske 5-mastede stålbarken France 2 på 5.633 brt, 8000 dwt. Hun gikk tapt på et rev ved Ny-Caledonia i 1922, og der har hun ligget siden. Under 2. verdenskrig ble hun brukt som øvelsesbombemål av amerikanske flymannskaper, og planer om berging ble oppgitt

Så godt som alle store skværriggere var bygget av jern og stål, de var lekkasjefrie og tålte store påkjenninger. Store og effektive stålskonnerter som Thomas W. Lawson kom for sent til å kunne gjøre seg gjeldende. Skværriggerne beholdt på grunn av sin egnethet og de store skonnertenes svakheter sitt godt innarbeidede hegemoni på verdenshavene helt til slutten av seilskutetiden, mens større og mindre gaffelriggede skuter hadde sine nisjer i andre farvann, selv om disse også seilte på de store hav, men i langt mindre grad. På den måten utviklet det seg en arbeidsfordeling mellom forskjellige skutetyper så lenge de seilende fartøyene hadde lønnsomme arbeidsoppgaver.

Alle tegninger ved forfatteren.